Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Axel Otto Normann: Norsk teater. Iscenesetterkunsten - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Axel Otto Normann.
teatre. Vi har med andre ord manglet både tradisjon,
skole og systematisk förnyelse. Vi har også manglet tro.
Alle våre teatre har vært forretningsteatre.
Det er deres rettighet. Og det er i virkeligheten aldeles
überettiget når vi blander oss i deres affærer. Det skanda
løse er at vi ikke har et eneste teater som skylder andre enn
sine aksjonærer regnskap for sin drift. Det er en brist i vår
kultur. En brist, som har kostet vår scenekunst meget.
Alle de mangler jeg har nevnt er også gått ut over iscene
setterkunsten. Den tilfeldighet som har preget hele vår scene
kunst har selvfølgelig også preget iscenesetterkunsten.
Vi har idag ikke noget som vi kan kalle norsk iscene
setterkunst. I begynnelsen av århundredet så det en stund
ut til at vi skulde få det. Men likesom Nationaltheatrets ensemble
smuldret op blev tilløpene til norsk iscenesetterkunst bare
tilløp. Den nasjonalt realistiske iscenesetterkunst, som både
Gunnar Heiberg, Bjørn Bjørnson, Olaf Hansson, Alma Fahl
strøm og Harald Otto hver på sin måte representerte, utvik
let sig ikke. Noget for sig seiv var i den tiden Ludovica
Levy. Lydhør og interessert, men uten de arbeidskår og
uten den samhörighet med vår nasjonalitet som er nødven
dig for den som vil bryte nye baner. Når vi idag har følel
sen av, at iscenesetterkunsten er gått jevnt tilbake her hjemme,
kommer det også av at den utenfor Norge nettop i de siste
snes årene har utviklet sig med rivende hast. Det er jo
nettop iscenesetterne som har vært de førende ute. Det er
de, teaterfornyelsen er kommet fra. De har vært teaterførere,
nyskapere. Vi kan ta dem frem den ene efter den andre og
peke på deres spesielle skole. Med all sin egenart har de vært
i den næreste forbindelse med tidsutviklingen og tidens men
talitet. Vi har manglet slike teaterførere her; det fikk enda
være; men verre er det at de iscenesettere vi har, har hatt
så liten ærgjerrighet. De har vært så nøisomme og så lite
målbevisste. Det har øiensynlig ikke interessert dem å føre
utviklingslinjen i vår iscenesetterkunst planmessig fremover.
De har ikke brydd sig om å lære av de utenlandske førerne,
ikke på grunnlag av deres nyskapning villet bygge op en helt
moderne og nasjonal iscenesetterkunst. Jeg regner ikke at
en eller annen instruktør kopierer en utenlandsk forestilling
uten kildeangivelse. Det skaper ikke nogen norsk iscenesetter-
138
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
