Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Carl Jacob Arnholm: Valgordningen - V. Den politiske forholdsmessighet - VI. Dstriktsinteressene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
11 Samtiden. 1929.
Valgordningen
Med ca. 46 pet. av de avgitte stemmer tikk Høire, Frisinnede
og Bondelaget 76 av de 150 stortingsplassen
Når man stilles likeoverfor et slikt resultat, kan man
muligens fra et rent partipolitisk synspunkt glede sig over at
valgordningen har spillet flertallet i de «rette hender». Men
at regjeringsmakten skal bero på en valgordnings luner, det
synes å være den minst tilfredsstillende av alle ordninger.
Og for valgmetoden som teknisk apparat er resultatet iallfall
ingen reklame. Som jeg senere skal søke å vise, ligger
imidlertid mangelen i dette tilfelle neppe i selve systemet,
men i den måte det er gjennemført på hos oss, i detaljer
som forholdsvis lett kunde rettes uten at man rokker ved
systemet seiv.
Og det er iallfall sikkert at det system man valgte har
virket langt bedre enn nogen av de konkurrerende ordninger
vilde ha gjort. Jeg holder mig fremdeles til stemmetallene
fra 1924. Naturligvis er det ikke mulig å anstille nogen
matematisk nøiaktig sammenligning, fordi man må regne
med at stemmene vilde ha falt noget anderledes under en
annen valgordning. Store vilde disse avvikelser imidlertid
neppe bli, så et tilnærmelsesvis riktig resultat lar sig meget
vel nå ut fra de foreliggende tall. Legger man altså disse
til grunn, og forutsetter man et rasjonelt og lojalt sam
arbeide mellem Høire, Frisinnede og Bondepartiet som en
gruppe, Venstre og det radikale Folkeparti som en annen og
Arbeiderpartiene som en tredje gruppe, er det nogenlunde
sikkert at systemet med enmannskretser og tilleggsmandater
allerede ved kretsvalgene vilde ha gitt gruppen Høire, Fri
sinnede og Bondepartiet et flertall med ca. 80 mandater
altså mere enn de 24 tilleggsmandater kunde opveie; feilen
vilde endog være blitt større enn under den nuværende
ordning. Og vilde man tenke sig stemmetallene av 1924 av
gitt under vår gamle ordning med de 126 enmannskretser,
vilde Høire, Frisinnede og Bondepartiet hatt chancer til å
opna grunnlovs flertall (84 plasser).
Hvis nu hensynet til den politiske forholdsmessighet var
det eneste, vilde spørsmålet om en valgordning ikke være
vanskelig. Da kunde man jo bare telle sammen stemmene
VI. Distriktsinteressene
161
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
