Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - S. Eitrem: Wilamowitz’s erindringer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
S. Eitrem.
Men dette er bare én side av Wilamowitz’s virke vi her
berører. Hans populariseringsarbeide som har satt slike mer
ker efter sig i vide kretser, har for ham alltid bare vært over
skuddet av hans egentlige forskningsarbeide. En slik char
merende og solid underbygget bok som hans utsikt over den
greske litteratur i «Kultur der Gegenwart» er blitt til som
feriearbeide første halvpart sier han er skrevet uten nogen
bøker på det gamle fedrene gods på grensen mot Polen. En
forbausende prestasjon! Seiv tar han nu efterpå sine forbe
hold overfor denne utsikt. I det hele har Wilamowitz en
frimodighet til å erkjenne egne feil eller undlatelsessynder
som står på høide med hans skarphet i å opdage andres.
Denne siste evne er nemlig også høit utviklet. Og den
er ikke sløvet med årene. Den krydrer hans Erindringer
like fra begynnelsen. Han har en trang til å si fra, til å
karakterisere somme tider ex cathedra til å gi karakter
som stemmer godt med hele hans uavhengige og storladne
måte å føre sig på. Stil er det som oftest over det. Han
skjelver ikke på hånden når han som åtti-åring hilser en av
død venn, eller når han tykt understreker sitt varme uvenn
skap med en eller annen lengst avdød Herr Kollege anderer
Meinung. Sentimental er han sandelig ikke, den hvithårede
Excellenz. Det måtte da være når han taler om svunnen stor
het et splintret Parthenon eller et gispende Prøissen.
Det risler en koldt nedover ryggen når en leser med
navns nevnelse om den ene efter den annen av betydelige,
kjente, berømte menn. Jeg visste det ikke før jeg nu ser
det i Wilamowitz’s Erindringer, at den velkjente sprogforsker,
etruskologen Wilhelm Corssen, var en dränker. En slik op
lysning kommer helt übuden. Hvorfor skal nu også den
ligge til fals i bokhandlervinduet? Professor Corssen var
\Vilamowitz’s lærer, beundret og elsket av alle sine elever i
Pforta-skolen. Og Wilamowitz lar oss få vite også dette, for i
få linjer å gi en gripende skildring av Corssens siste time
med guttene. Der står Corssen «mit dem unheimlichen
Blicke» og leser op av bibelen i den gamle «bedesal» en
straff som hans rektor kunde ilegge ham og til slutt be
nyttet sig av.
«Han hakket og stammet og stoppet op. Og leste så
videre. Stoppet igjen, men gikk videre. Stadig videre. Til
170
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
