Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Carl Jacob Arnholm: Valgordningen - IX. Parti og velger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Carl Jacob Arnholm
Man er fra gam melt av vant til å forestille sig politikk
som en slags fyrabendsarbeide, noget som en gentleman kan
være vel bekjent av å beskjeftige sig med i ledige timer, men
som man ikke kan gjøre til livskald og ennu mindre til leve
vei uten at det går på ære og rettskaffenhet løs.
Disse forestillinger kan naturligvis være overordentlig
romantiske. Jeg tror imidlertid og det representerer så
visst ingen nyopdagelse at de er antikvert og må revideres.
For er egentlig det å styre land og rike så meget lettere enn
all annen gjerning? Til alt annet vil man ha fagfolk. Hvor
for skal man foretrekke dilettanter i politikken? Det er da
ganske underlig at en mann for hvem det er en selvfølge å
henvende sig til en læge og ikke til en klok kone hvis han
blir syk, til en advokat og ikke til en vinkelskriver om han
kommer ut for en rettstvist, han fylles av motbydelighet ved
tanken på det han kaller «levebrødspolitikere».
Man får nok gjøre sig fortrolig med den tanke at poli
tikk ikke kan drives på slump og på instinkt, men at det må
læres. Og det skulde vel også ligge nogenlunde i dagen at det er
en opgave som krever sin mann. Fagpolitikeren er nødvendig
seiv om kanskje mange vil anse ham som et nødvendig onde.
Men skal en mann kunne velge politikken som fag, må
den også virkelig kunne bli hans livsgjerning. Og denne livs
gjerning bør ikke reserveres for rikfolk eller for dem partiene
vil gasjere. Men da er det nødvendig at de som har valgt
politikken som fag, ikke en vakker dag blir kastet i sin lille
krets og dermed blir satt utenfor i tre år kanskje for be
standig. Derfor er det i høi grad ønskelig åha en ordning
som sikrer partiførerne valg, seiv om de i øieblikket er upo
pulære i sitt parti. Man kjenner fra historien beretninger om
nasjoner som hadde den skikk å hugge hodet av sine førere
hvis noget gikk galt. Skikken var uøkonomisk. Men denne
tilbøielighet er ennu levende hos den menige velger. Og parti
maskinen har ingen liten opgave i å holde igjen overfor slike
tendenser.
Og nu den annen side av saken: La oss se litt på disse
«sterke menn» utenfor partiene som velgerne antas å elske.
Er det så ganske sikkert at de egenskaper som gjør inntrykk
på velgerne, nettop er de samme som gjør en manns poli
tiske innsats verdifull? Man leste for en tid siden i dags-
274
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
