Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sem Austrumdal: Moderne demonologi (kollektivisme)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sem Austrumdal.
må være en moralsk person, kvalitativt forskjellig fra de
personer som sammensetter det og av hvis syntese den er et
resultat.» Han tilføier: «Man merker analogien mellem dette
resonnement og det med hvilket Kant påviser Gud. Kant
postulerer Gud, fordi uten denne hypotese er moralen ufor
ståelig. Vi postulerer et samfundsvesen, fordi moralen ellers
er uten objekt, og plikten uten tilknytningspunkt. La oss
hertil føie at dette postulat erfaringsmessig er lett å bevise.
Konklusjon: Moralen begynner først når uegennytten be
gynner: opofrelsen. Men hengivelsen har bare mening hvis
det vesen, under hvilket vi underkaster oss, har et høiere
verd enn oss individer. Men i erfaringens verden kjenner
jeg bare én person som besidder en moralsk virkelighet,
rikere og mere fullkommen enn vår, og det er kollektivis
men. Dog, jeg tar feil; der er også et annet vesen, som
kunde spille samme rolle, det er guddommen. Mellem Gud
og samfundet må der velges. For min part faller ikke val
get vanskelig; ti jeg ser ikke annet i guddommen enn sam
fundet forklaret (transfigurée) og symbolsk opfattet. 1 Jeg har
ennu aldri i løpet av mine undersøkelser støtt på en eneste
moralsk leveregel som ikke er et produkt av avgjort sociale
faktorer. For erfaringstilgjengelig kunnskap gis der bare
étt tenkende vesen, som er større enn mennesket, det er
samfundet».
Det vil føre for langt å gå nærmere inn på Durkheims
fremstilling av kategoriene (rum, tid, årsak etc.) som kollek
tive fenomener. Det får være nok å si, at disse begreps
kvaliteter, som Aristoteles ansa for overmenneskelige idévese
ner, efter Durkheims mening ikke er annet enn helhets
bevissthetens påtrykk på elementbevissthetene, generasjoners
urgamle vaneforestillinger. Det samme altså, men sagt på
en annen måte. Durkheim lærer også, at empirisme er
et spesifikt menneskelig erkjennelseskriterium, mens
ratio er universell, er kollekliv-bevissthet, (Anaxagoras vilde
vel sagt: Nus) og fører ut over det empirisk-menneskelige
(jeg-bevisstheten).
Det torde av denne korte betraktning fremgå, at filo-
1 Han sier et annet sted: «Religionen er, når alt kommer til alt, det
system av symboler efter hvilke samfundet påtrykkes selvbevissthet; det er
kan man si, kollektivvesenets særegne tenkemåte.»
322
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
