Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Alf Larsen: Det store konkordat
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Det store konkordat .
Det er lett å se at når en mann river sitt hus ned i den tro
at han bygger det op, så må han være gal. Det er kanskje
ikke så lett å forsone sig med den tanke at en hel verden
som bærer sig likedan ad må ha det på samme vis. Men
kjensgjerningene taler sitt tydelige sprog, som det heter, og
vi må venne oss til det utrolige, for det hender, det e r
allerede hendt!
Menneskene har alltid vanskelig for å trekke sammen
ligninger fra det mindre til det større. Det store under
kaster de sig i blind ærefrykt, i dyp og urgammel følelse av
sin egen litenhet, seiv om det har en gal manns trekk.
Nero har i våre dager antatt skikkelse av et prinsipp,
og hans herredømme er desto sterkere, desto vissere på
å vare.
Måtte vi dog vokse ut over våre omgivelser slik som det
er meningen med oss og få mot til å sette vår egen storhet
op imot tingenes litenhet. Da vilde vi ikke mere nære en
blind og fatal respekt for institusjoner, lover og prinsip
per. I oss ligger jo loven, og fra oss må den komme hvis
vi ikke i all evighet skal bli ved at være det vi ennu er:
slaver.
Den som roper på flere lover og mere social tvang i våre
dager, er å ligne med en mann som roper på flere dogmer
i religionen. Og der e r dem som gjør det også ! I teologien
hoper dogmene sig op fordi det er den nødvendige følge av
en prosess som går sin stagnasjon imøte. I politikken er vi
vidne til det samme. Og ingen bør tro at det som fører til
død i det ene tilfelle fører til liv i det annet.
Det vi under alle omstendigheter kan holde lengst på er
friheten. wSkulde det gå aldri så galt så vet vi dog at den er
vår eneste læremester til livet. Der hvor den er alvorlig
truet, der står knokkelmannen ferdig, ingenting er vissere
enn det. Og han behøver ingen hjelp. Men livet, det
nye liv, behøver hjelp. Og politikken, den skulde jo være
en fødselshjelp og ikke en fosterfordrivelse som den nu efter
hånden er blitt til. Ja, jordmoren er blitt barnemorderske i
våre dager, og enda tror verden det bærer i livets retning!
I hundre år har nu menneskeheten nektet å tro ikke
bare på udødeligheten men også på døden, og tilslutt har
den da usett og uten hinder kunnet bre sig til alt og alle,
335
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
