Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Knut Hamsun - Sigurd Hoel: Knut Hamsun 70 år
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sigurd Hoel.
blåst stort, hans avsky for kulturens snyltere og såkalte «store
menn» (kommet til uttrykk allerede i «Mysterier» og «Ny Jord»)
og på den annen side hans glede over naturen og naturens
enkle barn alt dette har funnet en lykkelig form i den
primitive patriark Isak. Det lar sig nok ikke nekte, «Markens
Grøde», dette høit priste arbeide, er et mesterverk, en arbei
dets robinsonade, som det ikke kan nytte å komme med små
innvendinger mot.
Den tredje undtagelse blandt Hamsuns senere romaner,
hans siste bok inntil idag, «Landstrykere», inntar en merke
lig plass i sin dikters produksjon. Den innvending som blev
anført mot enkelte av Hamsuns romaner fra de senere år, at
forfatteren likesom ikke satte sig seiv inn for sine personer, men
satt som en kold gud i skyen og 10, den gjelder iallfall ikke
«Landstrykere». Et slikt veid av følelse, av munterhet, av
ømhet, av fantastisk humor kommer her plutselig atter til
syne, at man spør sig seiv om ikke dette alt i alt er den
rikeste av alle Hamsuns bøker. Så megen fantasi og deltagelse
vier dikteren hver enkelt av sine personer at de forsåvidt blir
hovedpersoner alle sammen.
Ingen i denne bok er så ringe, at ikke dikteren har et
vennlig smil tilovers for ham. En sau har gått sig i berg hos
Lovise Magrete Doppen; Edevart lar sig fire ned på berg
hyllen til sauen, løfter den og snur den rundt: «Sauen syntes
seiv fortumlet ved dette og visste likesom ikke av sig hadde
den mon fått hodet i bakenden?»
Som alle Hamsuns senere bøker har «Landstrykere» sin
skarpt uttalte moral. Men på forunderlig vis narrer dik
teren underliden moralisten. Han sier om piken Ragna :
«Hun hadde merkelig pene Hænder fordi hun var et Drog
og ikke gjorde stort med dem.»
Romanens moral går blandt annet ut på, at nomadelivet
er farlig og skadelig, det gjør oss rotløse og instinktløse, uær
lige og utilfredse. Men mellem selve nomaden i boken, Au
gust, og dikteren består der en hemmelig og fint forgrenet
sammensvergelse —.
Så rik og strålende er denne roman, at den kaster lys
også bakover til de foregående bøker. Det blev sagt at de
manglet hovedperson. Kanskje er ikke det så sikkert allike
vel. I «Den sidste Glæde» treffer vi enda vandreren, riktig-
350
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
