Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Knut Hamsun - Hans Aanrud: Mannen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Mannen.
og plagiator. Og som fantasien alltid giør, når sinnet er op
rørt og den har lite å holde sig til, eller i høiden noget den
ikke forstår, tok den tak i personen, utstyrte den med mystiske,
farlige og umoralske egenskaper og der spredtes rykter om,
at han hadde vist sig steil og uforskammet og lagt for dagen
den sorteste utakknemlighet mot folk som hadde villet «ta sig
av ham» og kun hadde villet ham vel. Og til dette siste kom
der meget tilfang fra hinsides havet, der hadde han io op
holdt sig et par gånger og åpenbart heftig støtt innflytelses
rike landsmenn som nu da han hadde utgitt «Fra det
moderne Amerikas aandsliv», tok leilighet til å øve gjengjeld
og stemple ham snart som anarkist, snart som en utakknem
lig charlatan, de sørget endog indirekte for utbredeisen av
gemene sladderhistorier.
Det var da uundgåelig, at seiv den som høit beundret
hans artistiske overlegenhet, av alt dette hadde fått forhånds
forestillinger om hans utseende og vesen, som viste sig ikke
å svare til virkeligheten. Jeg hadde tenkt mig ham som noget
i retning av enkelte av Fjørtofts epigoner som jeg hadde sett
og hørt i den kjente kjellerkafé i Youngsgaten, jeg hadde
ventet å møte en nervøs huløiet anarkist, som ikke bekym
ret sig om sitt ytre.
Istedet møtte jeg en høivoksen, herdebred mann med
det vakreste mannshode jeg hadde sett på sine brede skuldre,
og med et underlig dypt, selvbevisst blikk som fra sin høide
så litt ned på en fra siden, og dertil en overordentlig klang
skjønn og behersket stemme. Jeg la merke til at han bar
den ene skulder litt lavere enn den annen hvad han all
tid gjør, noget som vel var en vane han hadde lagt sig til
som anleggsarbeider, når han, den høie mann, skulde svinge
den tunge hakke. Han så ut til å være meget sterk; men
der var såvisst intet proletarlig ved denne styrke, disse skuldre
så nettop ut til med anstand å kunne bære en høvdingekappe,
og den velbyggede hand til å kunne svinge et sverd eller
rekke frem en høvdinggave.
Vi blev om natten gående et par timer og drive om i
gatene, og da talte han meget, også om sig seiv og sine menin
ger, mer enn han nogensinne senere har gjort til mig på en
gang. Han talte ikke om sine barne- og ynglingeår, nevnte
heller ikke sine første litterære forsøk, som dengang ingen
355
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
