Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nini Roll Anker: Victoria Benedictsson - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Victoria Benedictsson.
hennes svake legeme, hvor viljen til å skape daglig kjemper
sin kamp med en nådeløs selvkritikk.
For mig står det som må de bøker, hun vant å skrive,
bedømmes som renningen i en rik vev, ikke som et fullbyr
det forfatterskap. Lik de fleste kvinner modnes hun lang
somt intellektuelt, hennes talent er enda på ambolten, jernet
gløder, men har ikke fått sine endelige linjer. Stoffet velder
frem i sommerlig frodighet, formen som skal omslutte det
er streng, næsten karrig.
«Om jeg kunde male livet slik jeg ser og kjenner det,
så skulde jeg med glede forlate livet. Det er nettop det, som
er så bittert: ikke å kunne fremstille det så kraftig og livs
varmt som jeg føler det.»
Men selve tilværelsen var og blev de fleste av Victoria
Benedictssons år gj en speil ing. Som et tjern fanger him
lens skyer og de fri fugles flukt, slik speilte hennes sinn tidens
og menneskenes kamp og bevegelse. Legemlig vingestek ket,
åndelig bundet av en natur, steil og ulik de flestes, satt hun
lik en fange ved bredden av sitt eget indre, så og fornemmet
med dirrende nerver, prøvde gang og annen å nå ut mellem
menneskene, følte sig alltid kastet tilbake mot sitt isolerte jeg.
Det kan sies, at nettop hennes kjærlighet til friheten lenket
henne: hun kunde ikke bekjenne sig til nogen retning, hun
var ikke hjemme i noget parti. Og det i en tid som høi
røstet forlangte at også skribenter skulde tone flagg i dagens
stridsspørsmål. Individualist til margen rygget hun for alt,
som kunde hemme hennes selvbestemmelsesrett.
Meget karakteristisk for henne er et brev, hun skriver
til friherrinne Adlersparre, «Esselde», som svar på en innby
delse til friherrinnens hjem i Stockholm.
«Esselde» var en av lederne for Sveriges kvinnesaksbe
vegelse invitasjonen åpnet for postmesterfruen i Hörby lei
lighet til samvær med åndsfeller i Stockholm, et møte hun
i årevis hadde higet mot. Men Victoria Benedictssons første
impuls er ikke å takke og prise frykt for å bli tatt til inn
tekt for «Esseldes» kvinnesak, skrekk for som gjest å miste
noget av sin frihet melder sig straks hos henne; og i sitt
svarbrev lar hun dette komme til orde næsten brutalt:
«Jeg sverger ikke til nogen fane. Mine meninger er den
Hun føler det seiv hun skriver i dagboken:
389
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
