Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nini Roll Anker: Victoria Benedictsson - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Nini Roll Anker.
øver gjensidig kritikk, slåss for sine meninger, tørner sammen,
skilles og finner hverandre igjen, til deres forhold nu ligger
der åpent og avsluttet som et av de sjeldne kameratskap
mellem kvinne og mann.
Meget tyder på at der i begynnelsen fra Victoria Bene
dictssons side har vært noget kjærlighetsbetonet i følelsen for
vennen. Mens Lundegård som ung radikaler bodde i Stock
holm og siden i Kjøbenhavn midt i dagens liv, er hun det
meste av tiden bundet til stillheten i Hörby, uten omgang
og uten oplevelser. Hans brev blir for henne begivenheten;
når de ikke kommer fortviler hun og pines av angst for å
miste sin eneste venn, samtidig som hun sin natur tro plages
av skrekk for at han skal føle sig forpliktet imot henne og
gi av medlidenhet og ikke av trang. Når de møtes Lunde
gårds far var prest i Hörby blir deres samvær tvungent;
muntlig er hun ufør og klosset, voldsomheten i hennes følel
ser målbinder henne. Og det er sannsynlig at misforholdet
mellem hennes åpenhet i brevene og hennes stengte vesen
har forvirret ham, den yngre, og gjort ham sky. Det er da
dem begge til ære, at deres vennskap holdt, bar frelst frem
til hennes siste time og blev den største verdi livet skjenket
henne.
I brevet hun skriver til ham like før sin død (det er trykt
i facsimile i annet bind av «Dagboksblad och Brev», skrevet
med så fast en hand på manuskriptarket) sier hun : «Jeg har
så meget å takke dig for at jeg ikke kan takke. Du har
vært mig venn, bror og familie.»
I oktober 1886 møter hun for første gang Georg Brandes
Hun skriver om dette møte i «Stora Boken» ordene, de
veksler, er som varsel om det nederlag hun gikk til.
Nei det var sikkert ikke så meget å se på for skjønn
hetselskeren Georg Brandes. Et blekt, sjelfullt ansikt, merket
av lidelse, en kvinne i enkel og umoderne drakt «en krøp
ling» som han seiv senere har karakterisert henne.
Men menneskekjenneren i ham blev like fullt interessert
av henne; og hennes intense evne til å leve sig inn i andres
tankegang, til å ta del har vel hatt sin dragning for ham,
forkjetret og ofte mismodig som han seiv var. Han besøkte
«Där finnes inte mycket kvar att se på,» svarer hun
«Jeg vil se litt på Dem først,» sier Brandes.
392
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
