Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - A. Kaaran: En socialist om Ibsen - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
En socialist om Ibsen.
en mann, som melker en gjetebukk mens en annen mann
holder en sil under.
Kant så et kriterium for moralloven ikke i innholdet,
men i formen av viljen, ikke i hvad vi ønsker, men i
hvorledes vi ønsker.
Men Hegel mente at en slik lov bare sier hvad som
ikke bør gjøres, derimot ingenting om, hvad som bør gjøres.
Den er absolutt ikke positiv, men negativ. Derfor er Kants
moralske lov innholdsløs og ikke av moralsk karakter.
Men, vil man innvende, dette er jo bare symboler.
Hertil kan svares : hvorfor var Ibsen nødt til å ty til symbo
likk. Symbolikk som en av Ibsens beundrere definerer,
er den form for kunst, som samtidig opfyller ønsket om å se
fremstillet virkeligheten og ønsket å komme over virkelig
hetens grenser, d. v. s. symbolikken gir oss det konkrete sam
men med det abstrakte. Men der er to veier, som fører tan
ken over virkelighetens grenser : ved symbolikk, som fører til
abstrakthetens område og ved at selve virkeligheten, dagens
virkelighet, ved utvikling av sitt eget innhold overskrider
sine egne grenser, overlever sig seiv og danner grunnlag for
fremtidens virkelighet.
Av litteraturhistorien fremgår at den menneskelige tanke
er kommet over virkelighetens grenser snart den første, snart
den annen vei. Langs den første vei, når den ikke kan for
stå den givne virkelighets mening og derfor ikke er istand
til å bestemme retn ingen for den s utvikling. Langs den
annen vei når den makter å løse denne vanskelige og næsten
uløselige opgave og når den, som Hegel rammende uttrykker
sig, kan fremsi trolldomsord som fremkaller bille
det av fremtiden. Evnen til å fremsi slike ord vidner
om kraft, og mangel på denne evne en kraftlöshet. Når
derfor vedkommende samfunds kunst får trang til symbolikk,
er det et slående bevis for at samfundets tanke, eller tanken
hos den klasse som setter preg på kunsten, ikke makter å
gjennemskue den utvikling som foregår i samme samfund.
Symbolikken er altså en slags fattigdomsattest. Når tanken
er gjennemtrengt av virkelighetens situasjon, har den ikke
trang til å begi sig ut i symbolikkens ørken.
203
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
