Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - A. H. Winsnes: Norsk litteratur høsten 1929
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk litteratur høsten 1929.
mens offer. Som all annen religion vil den offer. Den kre
ver beslutning, krever at man binder sig, men ungdom vil
ikke la sig binde, den vil videre, videre. Den kjenner ikke
som regel ikke sin besøkelsestid. Men der er kanskje
et annet svar. Også det har Sigurd Hoel antydet. Befrielsen
i høi intellektualitet, i den rene kontemplasjon. Kanskje er
intet parti i hele boken skjønnere enn der hvor den mulig
het stilles i utsikt. «Å, måtte han få lov å vende ryggen til
dette evige seiv, som han nu vendte ryggen til den skumle
og skumrende skogen bak sig. Få la det være som del var
en ting han ofte hatet og föraktet, et uryddig, urenslig
mørke av dulgte ønsker, tenkte handlinger, halvkvedede viser
og baktanker. Måtte han få lov til nu, en liten slund, bare
å være øinene som så.»
De fire små skuespillene som Nils Collett Vogt har sam
let under titelen «Forbi er forbi» og som utgjør høstens bi
drag til vår dramatiske litteratur, slutter sig nær til den nyss
behandlede psykologiske novellistikk. Der er spenning mel
lem personene, liv o<> bevegelse, men de har bortsett fra
et av dem, «Fangen», ikke sin særlige styrke i den drama
tiske konflikt, men i personkarakteristikken. Det lys som i
alle stykkene kastes over personene, er vesentlig bestemt ut
fra deres forhold til det erotiske. Hvad var kjærligheten for
dem? var den lek eller alvor? var den krav eller offer? Og
svaret er alltid det samme, gud eros krever varme i sinnet.
Uten varme er den bare en flyktig gjest, en gjest som man
ikke ustraffet huser såfremt man ikke steller med den efter
dens særlige art og vesen. Spøkefullt er motivet behandlet i
«Kapteinen». Arkivaren som er kommet til herregården for
å skrive slektens historie innlater sig i en amourøs affære
med husets frue. For ham er det en stemning, en passende
atmosfære for utarbeidelsen av hans bok. Kapteinen gir ham
fritt spill, men også spillets følger. Arkivaren lusker av med
halen mellem benene. I «Barndomsvennerne» er det ekte
mannen som kommer til kort og elskeren som går av med
seieren. Først da den forlatte ektemann innser sin under
legenhet at det var i sin orden at han vek for den som
hadde evnen til å motta hvad hun hadde å gi får han ro
i sitt sinn, forsoning med sin skjebne. «Fangen» har ikke
263
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
