Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gerald Barnes: Landstrykerbetraktninger av en amerikaner i Norge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gerald Barnes.
het, uforskammethet og aggressive tone. Pussige små trekk
fra förtiden henger ennu igjen. Menn tar ofte hatten av for
hverandre på gaten. Studentene reiser sig ofte når forelese
ren kommer inn eller förlåter auditoriet, og hvis de går først,
gjør de kanskje et pussig lite bukk sånn i retning av ham
før de går ut gjennem døren. Alle sier «værsågod!» i en
rekke merkelig forskjellige förbindelser. «Takk for maten»
og «Velbekomme» er kurante uttrykk mellem gjest og vert,
seiv lenge efteråt maten er utenfor synsvidde. Og når en
nordmann møter en bekjent, sier han som regel «Takk for
sist!», og det syns jeg virkelig er pent og avgjort høflig.
Gjestfriheten og hjerteligheten i dette land er ikke over
vurdert. Folk var aldri overslrømmende, men det lot til at
de alltid hadde tid til å forlate sin forretning og gå rundt
hjørnet for å vise en vei, til å gå og hilse på en venn, skrive
et introduksjonsbrev eller svare på store mengder av tåpe
lige spørsmål. På landet tråff jeg en del gretne folk, men det
kan jo hende de bare var alvorlige og saklige. Fremmede
mennesker inviterte mig gjentagne gånger hjem eller bad mig
bli en ukes tid på gården sin. En mann som hadde vært
i Amerika i sin ungdom, men som jeg aldri hadde selt for
mine øine, inviterte mig til å komme til sig og bli en må
ned. En annen som jeg bare hadde vært sammen med et
par timer, sendte mig en anbefalingsskrivelse og tilføiet at
hvis jeg nogen gang skulde komme i vanskeligheter, så var
jeg velkommen til å dele hans kår. Da jeg skulde skrive
denne artiklen, sa man mig at man ikke kunde få leid skrive
maskiner for kortere tid enn fjorten dager. «Men De er vel
kommen hvis De vil komme hit og bruke en her,» sa funk
sjonæren. «Hvad koster det?» «Å ingenting.»
«Samværet blir i almindelighet for lettkjøpt,» sier Thoreau.
«Vi treffer hverandre for ofte, og har ikke rukket å skape
noget verdifullt for hverandre i mellemtiden.» Dette er alle
tett bebyggede lands og alle store byers förbannelse, men
nordmennene som ikke engang har fire millioner mennesker
innen landets grenser, synes hverken at selskap eller menne
sker er særlig lettkjøpt. Deres gjestfrihet er en følge av dette
forhold. De fortjener ikke synderlig ros for det, men det
gjør det allikevel ikke mindre hyggelig. Kanskje de mest
charmerende trekk hos et folk ikke er de det strever med
288
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
