Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Arne Rygh: Statsminister Gram og norsk unionspolitikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Statsminister Gram og norsk unionspolitikk.
dem stemningsmennesker som de var nok kan ha latt
sig undslippe bemerkninger der kan tydes anderledes.
Norge hadde videre to sikre venner innen den svenske
regjering. Den ene var statsministeren: Baron Åkerhjelm,
hvis mor var norsk (født Anker fra Fredrikshald), og som
følte sig halvveis norsk, bl. a. talte det norske sprog.
Den annen var utenriksministeren, grev Lewenhaupt, der
var diplomat av utdannelse og hadde levd meget utenlands
og tilegnet sig et mere ålment og europeisk syn på forholdet
mellem de to land enn vanlig i Sverige. Lewenhaupt så at
unionens verdi for begge land i høi grad var avhengig av at
unionen var populær i dem begge. Derfor måtte det være
god unionspolitikk å imøtekomme Norges krav så langt det
bare var mulig å få den svenske opinion med.
De øvrige svenske statsråder, deriblandt kirkeministeren
«Gluntarnes» berømte forfatter G. Wennerberg, måtte man
regne med vilde stå kjølig overfor Norge. Det samme gjaldt
den svenske riksdag, særlig da første kammer.
Allikevel hendte hvad neppe mange hadde ventet: Det
lyktes den Stang-Gramske regjering å få svenskene med
på et forslag til forandring av riksakten, som helt ut dekket
den norske protokollkomites program fra 1886: Ved utenrikske
sakers behandling skulde der delta 3 medlemmer av hvert
lands regjering. Sådanne saker skulde foredrages av uten
riksministeren, om hvis nasjonalitet forslaget var helt taust.
Men nu fikk utviklingen et forløp som vist ingen hadde
drømt om: Premissene var fra begge sider meget korte. Det
var skjedd med hensikt, da erfaring tidligere hadde vist at
skulde man innlate sig på utførlige premisser blev det norsk
svensk polemikk, og det lettet ikke enigheten. Ved sakens
behandling i det norsk-svenske statsråd gjorde den svenske
justisminister en tilføielse som gikk ut på, at hverken riks
akten eller nogen annen lov inneholdt nogen paragraf, der
innrømmet Norge reit til deltagelse i de ministerielle sakers
behandling, og at forslaget ikke gjorde nogen forandring i
den måte hvorpå ministerielle saker behandles, og at fore
draget av sådanne saker fremdeles vilde tilkomme det medlem
av det svenske statsråd som var chef for utenriksdeparte
mentet. Hensikten med denne protokolltilførsel er klar nok:
Saken var ikke i havn, fordi om regjeringene var blitt enige.
529
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
