Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Haakon Bugge Mahrt: Panorama
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Panorama.
Freudske anskuelser, finner man to hver for sig ganske plau
sible anskuelser som ikke har noget til felles, og som hver av
dem bærer så tydelig preg av tidens almindelige innstilling at
man ikke behøver å undse sig for å bruke uttrykket motens
luner om disse høitidelige avhandlinger.
Det som karakteriserer tiden er de uophørlige forandrin
ger, uroen. Det er ikke overraskende at en så moderne
tenker som Kierkegaard har gjort sig til talsmann for uroen
som den drivende og skapende kraft i vår tid. For ham
er der ingen annen sannhet enn selve vår søken efter sann
heten, i sinnets evige uro. Målet for selve vår tilværelse er
nettop uroen. Å slå sig til ro er å fornekte sig seiv. Den
stadige svingen mellem motsatte følelser og anskuelser erfor
Kierkegaard det eneste virkelige liv. Man bør på samme tid
se komisk og tragisk på tilværelsen, være høistemt og kynisk,
barnslig og skeptisk. Fremfor alt må man søke det Kierke
gaard kaller skandalen, bruddet med det givne.
Moderne franske forfattere, som André Gide og Henry
de Montherlant, har tatt op dette prinsipp om «svingningene»
og gjort det til grunnsatsen i sin tilværelse. Gide optrer åpen
lyst samtidig som protestantisk puritaner og satanisk immora
list, som representant for det klassiske måtehold og som
anarkistisk bryter av alle tradisjoner. Hans eneste konstant
er begjæret efter å kjenne og erfare. Han legger disse ord
i munnen på Prometheus som taler om sin ørn: «Jeg elsker
ikke menneskene, men det som fortærer dem.»
Hos Montherlant møter vi den samme tendens i form av
en altomfattende sensualisme. Han har funnet symbolet for
sin uro og sin lengsel efter å tilinletgjøre sine følelser og sine
idealer i den eldgamle ritus som ennu lever igjen i Spania
og Sydfrankrike som en siste rest av Mitra-dyrkelsen og offer
festene på Kreta, i tyrekampen. Montherlant er seiv blitt
tyrefekter, drevet av hatet til tidens humanitære og utilitaris
tiske bestrebelser. I tyren ser han legemliggjørelsen av det
han dyrker: viriliteten, tapperheten, sensualiteten. Som spa
nierne seiv elske r han tyren, og det er derfor han finner
målet for sin tilværelse opfylt i det øieblikk han dreper den.
Allerede Wilde innså dette: «Each man kills the thing he
loves.»
Montherlant erklærer sin uinnskrenkede sensualitet for
535
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
