Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gunnar Høst: En krigsforfatters utvikling. Roland Dorgelès
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
En krigsforfattcrs utvikling.
iilsølt for bestandig av disse umenneskelige redsler, at min
tilsvinete bevissthet aldri vil kunne glemme dem. Jeg kom
mer aldri til å kunne se et vakkert tre uten å beregne hvor
lunge stokkene vilde bli å bære, ikke en haug uten å tenke
mig skyttergraven i skråningen på den andre siden, ikke en
brakkmark uten å lete med øinene efter likene. Når en
cigarspiss gløder i haven, kommer jeg kanskje til å rope:
Se på den idioten som absolutt vil vi skal bli opdaget!»
(P. 76.)
Hvad skal vi så tro om Dorgelés’ virkelige og varige
følelser? Er disse siste linjene uttrykk for dyp grepethet, eller
er de litt for velskrevne, litt for sterke i uttrykkene i forhold
til de følelser som står bak? Et øieblikk senere får den
nøkterne virkelighetssans og selvironien igjen overtaket: «Så
kjedelig jeg kommer til å bli når jeg blir gammel, med alle
krigshistoriene mine.»
Denne raske stemningsveksel er karakteristisk for Dorgelés.
Den henger hos ham sammen med en tydelig mangel på
dybde. Han kan gi sig helt hen i en følelse, men den varer
ikke lenge. Når den allikevel blir tolket uten reservasjon og
uten sky for de største ord, og så straks efter slår om, kan
man tvile på hans opriktighet og synes hans tekst er en
smukk brodering over et godt litterært motiv, næsten en slags
retorisk virtuositetsøvelse. Det vilde allikevel være urettferdig
å dømme slik. Dorgelés kan den kunst å sette sin indre be
vegelse i scene så at virkningen kan bli den best mulige, det
er sant. Men ellers er han i øieblikket like ærlig som en
mann der en vakker vårkveld blir sentimental i anledning av
en næsten hvilken som helst dame.
«Les Croix de Bois» er en velskrevet og talentfull bok om
et stort emne. Den rammer få tanker, men mange sanse
inntrykk, en god del oplevelser og en utvilsom skildrende evne.
En slik bok gir meget, når forfatteren har slått oppe i en
undtagelsessituasjon, når han har et gripende stoff. Derfor
har Dorgelés’ verk en fremtredende plass i krigslitteraturen.
Tross alle innvendinger kan jeg vanskelig tenke mig at et
kapitel som «Victoire» (Seier) ikke skulde bli stående. Frem
rykningen, møtet med de første sårede, bombardementet,
stormangrepet, forskansningen ute i terrenget, avlösningen,
bortkjørselen, defileringen i landsbyen alt er så levende
579
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
