Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gunnar Høst: En krigsforfatters utvikling. Roland Dorgelès
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gunnar Høst.
har penger og frihet og vil se noget nytt. Østens brokede,
eksotiske liv er akkurat noget for ham.
Hvad har han så å forlelle om sin første reise til Indo-
Kina? Han har fått frem dagboken igjen den han i
«Souvenirs sur les Croix de Bois» gjør så narr av og har
rablet ned en masse notater om bygninger og folk og byer
og solnedganger alt slikt som fyller de fleste reiseskildringer
og som virker så trettende. Han prøver til dels å skrive på
samme måten som i sin store krigsbok; men nu har inn
trykkene ingen modning undergått. Det er kanskje det for
siktigste, ellers vilde nok de fleste av dem blitt borte for ham,
så overfladiske er de. Her er ingen komposisjon som jevner
veien for en doven leser, og hvem gidder vel anstrenge
sig for å følge en almindelig turist i Indo-Kina? Det er langt
fra det samme som å følge en soldat i verdenskrigen, seiv
om de begge tilfeldigvis bærer samme navn. Begivenhetene
blir for små, og for irriterende mange. Mangelen på virkelig
stoff skinner igjennem overalt; særskilt tydelig kommer den
frem en gang forfattercn er ute for et biluhell, og ved hjelp
av engstelse og iscenesettelse av sin egen person prøver å
blåse historien op til meget mere enn den er. Typisk reise
brevmentalitet.
Ved siden av de direkte beskrivelser finnes der hos
Dorgelés som hos enhver reiseskildrer med aktelse for sig
seiv også betraktninger over enkelte inntrykk og oplevelser.
De er temmelig banale og intetsigende. Iblandt gir han gjen
nem dem ufrivillig den beste karakteristikk av sitt eget for
fatterskap. Han har møtt en ung prins. Hvorledes blir konge
verdigheten til ien konge, spør han. «Kan nogen vite det?
. . . Menneskets hjerte er som en mørk brønn, og når så
dette menneske er en gul, og denne gule er konge
La oss nøie oss med å dømme efter bevegelser, handlinger og
alt det ytre, uten disse ørkesløse analyser som enkelte i vår
tid elsker ... La oss ikke gi oss ut for å granske hjerter
eller nyrer: la oss nøie oss med å se på ansiktets minespill,
bare det vil lære oss meget.» (P. 136.) Jeg kan tenke mig en
sociolog som vilde skrive slik. Men en forfalter?
Dorgelés har fortsatt å skrive likegyldige bøker. Det som
iblandt redder ham, er hans selvironi og en viss rask, freidig
optakt som henger sammen med hans uomtvistelige skrive-
584
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
