Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Arne Rygh: Statsminister Gram og norsk unionspolitikk - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Arne Rygh.
Arne Rygh: Statsminister Gram og norsk unionspolitikk.
alternativet. Gram foretrakk en unionsopløsning fremfor en
personalunion med to utenriksministre.1
Gram var i 1905 uenig i den vei som blev fulgt, og han
vilde visselig ha kunnet underskrive Björnsons ord: «Jeg
kommer aldri til å like måten.» Da unionsbruddet var et
faktum og det gjaldt å få bruddet avviklet i fred var Gram
det mellemledd, som blev benyttet til å knytte underhånds
tråder mellem den norske regjering og fredsvennlige svenske
statsmenn. Svenskenes krav om at det norske folk enten ved
behandling på et nytt Storting, eller ved folkeavstemning seiv
skulde ta standpunkt til Stortingets opløsning av unionen var
således på forhand underhanden drøftet, og drøftelsen gikk
via Gram. Korrespondansen gikk gjennem den svenske riks
dagsmann Wieselgreen til Gram og derfrå videre til Grams
ungdomsvenn Gunnar Knudsen, som var medlem av regje
ringen i 1905.
1 Sitt syn på alternativet personalunion med to utenriksministre gav Gram
i et brev av ste mars 1905 til sin venn og tidligere kollega Evald Rygh. Da
dette gir et usedvanlig klart inntrykk av synet på to utenriksministre hos den
del av Høire, der best hadde gjennemtenkt saken og hadde best betingelser for
å bedømme spørsmålet, hitsetter jeg her et utdrag av brevet:
«Så er det spørsmålet: Er ikke personalunion med to utenriksministre
å føretrekke for ingen union. Jeg har dels i mitt stille sinn dels under
diskusjon med andre søkt å klargjøre mig dette punkt, og jeg er stadig vendt
tilbake til å gi ikke-union fortrinnet.
Å gå nærmere inn på denne materie må jeg forbeholde mig i en muntlig
diskusjon. Jeg finner en tilknytning til min tankegang i hvad du fremholder:
«Det er min overbevisning at samarbeidet mellem de to folk gjennem felles
institusjoner er blitt umulig.»
Hvis vi nordmenn samler oss prinsipalt eller subsidiært om dette
standpunkt mener jeg at tanken ikke minst har krav på å gjennemføres over
for den monarkiske institusjon. Monarkens beslutninger er som bekjent i de
aller fleste tilfelle ikke selvstendige viljesytringer. Men når undtagelsesvis
det motsatte inntreffer så er saken presumptivt av stor viktighet. Der fore-,
ligger da under en personalunion dissens mellem de to regjeringer. Hvor
ledes det da optas av det land som kongens beslutning går mot derpå har
vi efter mitt skjønn en ganske god proba i den mottagelse som i disse dager
er blitt kronprinsregentens manifest tildel
Det band som en sådan union skulde representere mellem de to land vil
lettelig enten bli en illusjon, eller en kilde til misnøie, idet det mindre rike
vil anse sig som tatt på slepetau av det større uten å ha nogen adgang til å
influere på de i sistnevnte trufne avgjørelser. Det kan ikke kreves at vi skal
ofre liv og blod for å forsvare folgene av en politikk, hvis forskjellige stadier
ligger utenfor enhver kontroll fra vår side.»
616
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
