Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Charles Kent: Dikteren og fantasien
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
og samles bag en ensom pandes himmel!
Dens bærer blir en gud, nåar livet gløder
Det er som om hans hode tungt er bøiet
af heftigheden ved de tusind møder!
Dikteren og fantasien.
dikt venter vi en appell også til viljen, viljen i sin for
edlede form som setter skranke for det ekspansive jeg og
dermed et skille mellem begjær og lengsel. Et dikterverk
som uttrykker en følelse av oprør eller fortvilelse eller vemod
ved erkjennelsen av lykkens blendverk, kan være stor kunst ;
men diktningens høieste rang når det ikke.
Det bekymrer jo ikke den unge dikter. Han har nok i
sin glede over den rent kunstneriske skapelsesprosess, av å
opleve at
alle ting i deres spredte vrimmel
som staar og suser mørke mod hverandre
maa liksom dø og kun som sjæle vandre
Men der kommer jo en dag, da denne spontane fantasi
begynner å uttørres. Også den unge dikter blir engang mann,
og oplever de år da følelsen bare kan holde sig frisk ved å
formeles med den etiske vilje. Men det er jo en pinefull pro
sess. Det er å opgi å bygge på jegets og stemningenes egen
verdi, det er å gå inn i realitetenes verden uten nogen som
helst garanti for at følelsene vil følge med. Intet under at
en dikter stritter imot denne förvandlingens lov. Og hans
motstand blir så meget undskyldeligere, jo sterkere hans fø
lelse er for de sensuelle forestillingers stemningsverdi. Nettop
på dette felt har Olaf Bull sin styrke som kunstner, (derimot
er jo hans sans for ordverdiene mere usikker).
Denne motstand mot den dikteriske förvandlings lov
kan følges gjennem Olaf Bulls lyrikk fra debutsamlingen av
1909 til «Metope» fra 1927. Først med «De hundrede aar»
(1928) ser vi ham frigjort og fullt ferdig som dikter. Hans
utviklingsgang kan følges innen hver av de tre molivkretser
hans diktning beveger sig i naturbilledene, kjærlighetsmoti
vene og samfundstemaene. Det gjør saken klarere å se på
hver av disse motivkretser for sig.
I et av de første dikt i debutsamlingen besynger han
våren, som gjennem mange år skal bli hans viktigste natur
motiv. Her, som i «Strofe», er dikterens holdning dypt re
flektert, det er samme emne han behandler, motsetningen
bag haanden, som er presset over øiet.
625
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
