- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Toogfirtiende årgang. 1931 /
120

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Bjørn Bjørnson: Dreyfus og hans tid

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Bjørn Bjørnson.
I Frankrike var det især Clemenceau, den unge tiger,
som dag efter dag i alle de fem år Dreyfus var på Djevleøen
spilte ut sine klør og rev flenger i det militaristiske uhyre.
Clemenceau arbeidet utelukkende for republikken. Dreyfus
som menneske kjente han ikke, og brød sig ikke om ham.
Det sa han til min far siden. Det gjaldt bare Frankrike.
For sitt land stod han opreist hele sitt liv. Også efter døden
i sin kiste. Den ligger ikke, den er satt vertikalt ned i jorden.
Slikt er fransk. En pose, men med élan. En opreist fanfare.
Som en ildsøile slo Zolas «Jeg anklager» ned og traff
like det innerste av festningen, så det høie befal med gull og
emblemer og officerer og det hele djevelskap føk i luften. Et
øieblikk var det som de forsvant for oss i gleden over det
som var skjedd. Det tok syn og hørelse inntil de skrek op,
de som jublet og de som hujet og pep mot Zola.
Kunde det gjøres om til en lydbølge alt som hlev
tenkt og sagt imot og for Zola i disse dagene, da var det blitt
til et verdensbrøl som hadde sprengt våre trommehinner og
jaget alle stjerner på flukt, sa Erik Yullum. Jeg ser ham i
ekstase under megen latter gå frem og tilbake mellem oss og
servere denne övernaturlige setning.
Der var en fryd i alle sinn utover verden, som nu så
Dreyfus fienden slått ned. Men nei. De reiste sig igjen. Ge
neralene fait på benene. Zola fikk sin prosess med dem. Men
han fikk ikke lov til å dra frem Dreyfus-affæren. Det hele
var spillfekteri. Bare én stod ham hi oberst Picquart. Den
mandige. Den urokkelige. Ellers raslet den ene mened efter
den andre ned i rettferdighetens skjød. Esterhazy, den egent
lige skyldige, Henry som visste at han var det, de to svor
med koldt blikk og militær holdning mot Zolas infame be
skyldninger og angrep på armeen. Ingen ekte franskmanns
uniform var besudlet, bare en men hans sak skulde aldri
tas op igjen. Han gikk i lenker på en treløs ø under sol
heten. Ingen annen ord enn sine egne hørte han. Over evig
hetens uendelighet, det øde hav, kom ikke et bud til ham.
Hvad han skrev kom neppe frem. Bare han vilde dø! Di
rekte torde de ikke drepe ham. Det skulde overlates til solen.
Det var dens misjon. Men solen klarte det ikke. Den smilte
ikke brennende nok. Ikke nok til at den formådde å svi
sjelen ut av kroppen på ham. Så sterk var den.
120

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 22:50:26 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1931/0128.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free