Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jacob S. Worm-Müller: 1905. II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
et par uker i forveien ikke hadde drømt om å gjøre, på det
som Løvland kalte for å hevde og bevare forfatningen, men
som andre har kalt for en revolusjon.
Det er sagt om 7de juni-heslutningen at den var brutal
og unødig hård, og at den var et bedrag. Men det er hittil
intet kommet frem hverken fra svensk eller fra norsk side,
som viser at nogen annen politikk vilde ha ført til målet. Det
vilde neppe ha ført til annet enn til forhandlingsforsumpning
og ny splittelse i Norge.
Dynastiet og de svenske statsmenn var alvorlig advart
på forhånd, hvad der vilde skje. 7de juni-heslutningen var
en frukt av nødvendighetens lov, den skapte et fait accompli
som alle måtte bøie sig for, både i Sverige, i Norge og Europa,
en helt ny situasjon som viste at her var ingen vei tilbake.
Som Michelsen sa: «Der må kniv til, men man må gjøre
såret så lite at det hurtig læges.»
Det er sagt at det var galt og lumpent å legge skylden på
den gamle konge. Men støtet måtte føres nettop mot kongen,
fordi han var unionens bærende ledd; unionskongen var
som Arnold Winkelried som samlet de fiendtlige lanser i
sitt bryst.
Det var en dyp tragedie at det rammet Oscar 11, den
mann som hadde tatt valgsproget «Broderfolkenes Vel».
Han var ingen statsmann, ingen politiker; han var kunst
ner, en stemningsnatur, lyrisk svingende som gascogneren.
Han hadde stått i kamp med Norge, han hadde næret
ville planer mot vårt land, endog om statskup; men trossalt
elsket han Norge, elsket det opriktig.
Men han beundret sin farfar Karl Johan og hans stor
verk unionen over alle grenser, og han søkte å optre som
unionskongen, som en voldgiftsmann dempende til begge
sider.
En opgave som i virkeligheien var uløselig, hvad Christian
Michelsen så klart hadde förutsagt allerede i 1893. «Det viste
sig her, at i selvsamme øieblikk det for alvor blev spørsmål
for nnionskongen om å utøve denne voldgiftsrolle og verge
det ene land mot et angrep på dets grunnlovmessige seiv-
151
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>