Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jacob S. Worm-Müller: 1905. II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jacob S. Worm-Muller.
Det lyktes ham ikke å gjøre det samme med vil
kåret om grensefestningene.
Det var kanskje galt at man ikke tidligere bestemt hadde
protestert mot dette krav; for da Benjamin Vogt i august
overfor Lundeberg erklærte at Kongsvinger og Fredriksten
vilde man ikke forhandle om, da var man på en måte bun
det ved tidligere ting og der var begått feil.
Man kunde kanskje ha reist opinionen ved pressens
hjelp. Men vi skal huske på at både lord Lansdowne, Eng
lands utenriksminister, og Branting og våre venner i Sverige
skrev; «Undgå alt som kan irritere. Få ikke artikler i
pressen. Vær imøtekommende, ellers blir der brudd.» Slik
var stemningen, slik var forholdene før Karlstad.
Våre delegerte kjempet en bård kamp om Kongsvinger
og Fredriksten, men de kunde tross sin dyktighet ikke redde
dem. Michelsen appellerte til England, men England vilde
ikke intervenere på det tidspunkt, da det syntes at kravet
om festningene var en mindre ydmygelse for Norge enn 7de
juni var for Sverige, skjønt kong Edward endte med å øve
et press i Stockholm på grunn av Kongsvinger. Han appel
lerte til Wilhelm II om å være voldgiftsmann, men han sa
nei. Wedel fikk gjennem den danske utenriksminister grev
Rabens henvendelse til stormaktene Russland og Frankrike
til å gjøre en demarche i Stockholm, og det er mulig at det
reddet Kongsvinger.
Men faktisk måtte man opgi festningene. Det eneste man
kunde opnå var at vilkårene på en måte fikk en gjensidig
karakter, at de ikke blev fremsatt som et ultimatum, men
at man forhandlet om dem, at sonen ikke bare blev fest
ningsfri men også angrepsfri, og at det hele blev beskyttet
ved en voldgiftsavtale.
Det var en ydmygelse, og det føltes som en ydmygelse.
Vi som dengang fulgte Georg Stang forstår, hvor det
måtte svi i denne stolte ridderlige manns sinn, Stang som
betydde så uendelig meget for 1905. Vi forstår Castbergs og
Konows smerte og deres harme og hvordan en sa i enslig
mandig natur som Gunnar Heiberg måtte føle det.
Men idag, 25 år efter, tror jeg ingen lenger er enig i
Konows smertefylte utbrudd under Karlstad-debatten; «Heller
unionen enn dette».
156
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
