Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nils Collett Vogt: For snart femti år siden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Nils Collett Vogt.
mig. Og tross Sveriges Strindberg et langt mer mistenksomt.
Svenskene åpne, utadvendte i motsetning til oss, men også
uten vår farebringende menneskekunnskap, som hver gang
på ny gir oss våben ihende, når det gjelder å komme en
uvenn til livs. Vi kjenner til bunns hverandres svake sider,
og vi skåner ikke hverandre.
Men der var også andre ting, store og små, jeg merket
mig. Tross all beundring for den kunstneriske utfoldelse,
som hos oss fant sted, var vi i virkeligheten gjenstand for
en mild, men rotfast forakt, om enn tilbaketrengt. En for
henværende européisk stormakts syn på et folk, som i år
hundrer uten motstand hadde latt sig styre av dansker.
Og på samme tid: Hvis nordmennene, hvad der forresten i
den nærmeste fremlid jo skulde skje, reiste sig og krevet full
selvstendighet innen unionens ramme hvilken beksort, hvilken
avskyelig ulakknemlighet! «Innrøm at dere har det meget
bedre under oss enn under dansken!» Det var en talemåte
ledsaget av et velment klapp på skulderen, som en ung nord
mann med æresfølelse på silt lands vegne ikke kunde høre
uten å bli het i kinnene. Protesterte så jeg blev der en taus
het som ikke var til å misforstå. Nuvel! Man ønsket jo
ikke å krenke det unge menneskes fornemmelser. Uedelt
om man gjorde det. En talende taushet og så et hurtig nikk
til farvel. På dette område innlot man sig ikke i diskusjon.
Minst av alt med herr informatoren.
Var de så særlig lojale, svenskene? Nei. Kongedyr
kende? Nei. Da var vi det langt mer i Norge. Min gamle,
hvitskjeggede oberst som ikke satte særlig pris på S. A. Hedin;
hadde et hat, han kjærligst vedlikeholdt, og det var til sin
konge, til kong Oscar. «Har min herre sett att kungen å
nyo är rest utomlands? Till Berlin förstås. Tack vare den,
komma vi Tyskland närmare och närmara.» Derefter med
et hvasst blikk: «Ja, ni också.» Han elsket Frankrike og
sørget over krigens utfall i 70—71. En mann av den gamle
stammen, som de sier i Sverige, frittalende, egenmektig, ikke
uten stil. En viss stilfull bravur.
Ved en leilighet kom han i förbigående til å nevne at
hans far hadde vært med ved Leipzig og slått Napoleon og
i den anledning fått gullmedalje for utvist tapperhet. «Ja,
han var i Norge också.» Om han likte sig der? Den
192
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
