Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nils Collett Vogt: For snart femti år siden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
«Er han en radikaler?»
Nils Collett Vogt.
Atten hundre og fem og åtti! Var man pålitelig høire
mann sa man «broderfolket», men den som uanstendigvis
var venstremann, syntes at svenskene var svært «leie» av sig.
De er falske som bare persere var falske, en talemåte som
ofte gikk igjen. «Europa finner sig dessuten ikke i det,»
sa bedre folks barn, som skjønte sig på eropéisk politikk.
«Europa liker nemlig ikke forandringer.» «Hvad Gud har
innstiftet skal menneskene ikke adskille,» ytret atter andre.
Og en gammel, høibåren dame, som, såvidt jeg husker, hadde
vært statsfrue hos ingen mindre enn Desideria, Carl Johans
dronning, ytret i mitt nærvær, at i dette arme, ulydige
Norge, så barbarisk langt mot nord, var det ikke fem men
nesker som dudde til diplomater. Ikke fem. For å være
diplomat må man nemlig først og fremst ha savoir vivre.
Dernæst et utseende. Det kunde hun vidne, hun som hadde
ferdedes ved fremmede hoffer fra sin tidlige ungdom. Og
hvem har vel utseende her? Hvor mange er presentable?
Hun tillot sig å spørre. Altså var også av denne enkle grunn
selvstendig utenriksstyre det plaget henne å ta ordet i sin
munn fy! noget riktig godt vås, Jo, hun sa det. Godt
vås. Og hun stod for hvad hun sa.
Og da jeg var nesevis nok til å ta til gjenmele, satte hennes
nåde seglasset for øiet og spurte min mormor halvt hviskende:
Og der var dem der som professor Monrad håbet på
kongelig statskup «Gud avvende varslet!» og dem, som
buldret op om, at den dag svenske tropper rykket inn i
Kristiania, vilde være deres livs lykkedag. Mente de det?
Neppe. Men man tilhører nu engang det gode selskap, eller
man tilhører det ikke.
En blek aprilkveld da jeg skriver dette. Ja, er det vår?
Jeg vilde knapt tro det, hvis ikke på jordet utenfor nogen
gutter slo ball. De vet det. Med det første for oss andre uspor
lige åndepust av vårlykke begynner lekene. Det er å slå
ball, hoppe paradis, klinke mot en solvegg. Engang for ikke
så altfor lenge siden hadde også jeg slike mystiske våranelser.
Nu er jeg vel blitt for gammel til det. Jeg er ikke så lyd
hør som før. Ikke ombølget av toner.
Og jeg ser ut av vinduet. En skygrä himmel, svakt rød-
Stakkars min mormor!
212
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
