Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - August Schou: Fyrst Bülows erindringer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
August Schou.
Den tyske ambassadør i Rom v. Flotow, hadde gjort
sine saker meget dårlig. Under julikrisen opholdt han sig ved et
italiensk badested, og siden krigens begynnelse hadde han ikke
gjort hvad han burde for å hevde Tysklands interesser. Det
var dette Biilow nu skulde rette på ved sin «mission spéciale».
Hans første besøk hos den daværende italienske uten
riksminister Sidney Sonnino, forløp på en meget dramatisk
måte. Han kommer inn i forværelset, og hvem andre sitter
der enn ententens tre ambassadøren Barrére, Sir Bennel
Rodd og Anatole Krupenski (tidligere russisk minister i Oslo).
Krupenski hilser på Biilow med overstrømmende hjertelighet.
Sir Bennel hilser korrekt og høflig, mens hans gamle venn
Barrére snur sig teatralsk vekk med hendene for ansiktet,
«Hadde en fransk journalist vært tilstede,» bemerker Biilow
ironisk, «vilde han ha kommentert tildragelsen med følgende
ord; C’était la France elle-méme qui se dressait irrécon
ciliable devant I’ennemi.»
Til tross for at Biilow satte inn alle sine diplomatiske
evner, lyktes det ham ikke å komme til en ordning med
Italia. Den italienske regjering satte nemlig som ufravikelig
betingelse at Østerrike avstod Trentino ved fredsslutningen.
Dette vilde Østerrike ikke gå med på, og Bethmann-Holweg
fant også betingelsen helt «unannehmbar». Først da det blir
åpenbar fare for at Italia skal gå med i krigen på ententens
side, gir Østerrike efter den 9de mai 1915. Da var det
imidlertid for sent. Den 24de april hadde nemlig Machiavellis
verdige efterkommere sluttet den såkalte «Londonerpakt»,
hvorved Italia forpliktet sig til å gå med ententen, mot å
få sine utvidelseslyster tilfredsstillet.
Det siste avsnitt av Biilows erindringer er viet november
revolusjonen og det nye republikanske Tyskland. Dette av
snitt er forøvrig klart antydet på flere steder i verket. Det
er som temaet i en symfoni som antydes ved korte trompet
støt for så å sammenarbeides og uttrykkes i en mektig av
slutning. Symfonien går gjennem mange dystre temaer for
så å ende i dur, idet Biilow uttrykker håb om at Tyskland
tross alt vil gjenopstå fra sin fornedrelse. Tross alt. Tross
228
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
