Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Albert Dresdner: Kai Nielsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kai Nielsen.
Nielsen blev fornærmet når man vilde finne likhetspunkter
mellem ham og Thorvaldsen, og i hans optegnelser finner en
ofte en skarp avstandtagen fra Thorvaldsens kunst. Men det
er dog verd å legge merke til at også hos ham slår et grunn
trekk i dansk kunstnerlynne igjennem, som förbinder ham
med den nasjonale overlevering.
Forøvrig kan man trøstig slutte sig til Carl G. Laurin,
når han kaller Kai Nielsen for Thorvaldsens antipode i dansk
billedhuggerkunst.
Thorvaldsen opfattet og utførte motivet relieff-aktig; hans
figurer er stillet op mot en «ideal relieff-vegg», de er strengt
innesluttet i en egen, temmelig flat rum-sone; når de opstilles
fritt, truer de som alle ortodokse klassisistiske billedhugger
verker med å drukne i rummet ; de trenger en bakgrunn av
mur eller hekk. Kai Nielsen derimot så og skapte rumlig;
skulpturens rumlighet var for ham et hovedkrav og en trosset
ning; «å gjøre baksiden slik at den helt ut føles i rummet».
Overalt blir beskuerens blikk tvunget til å omfatte og
omvandre figuren. Thorvaldsens verker er bygget op med
tanke på å sees en face; dette gjelder også delvis Kai Nielsens
forholdsvis tidlige «Marmorpigen» (1909); ellers gjelder det for
hans skulpturer at den plastiske form som helhet, at summen
av de plastiske former og forhold først kan opfattes og for
ståes når en betrakter dem fra alle sider; Kai Nielsen var en
mester i å la hvert synspunkt komme til sin rett; hvilken
mektig kraft i uttrykket er det ikke i baksiden av «Leda med
Svanen», hvilken kostelig vekselvirkning av plastiske billeder er
det ikke i «Vandmoderen», for en levende opbygning i baksiden
av «Aarhuspigen»! Thorvaldsen laget figurene sine slik at for
holdet mellem alle plastiske motiver stadig gikk tilbake på
en ideal midtakse. Kai Nielsens figurer derimot er ikke
bygget om nogen midtakse; formene forskyver sig fritt frem
og tilbake, til siden, de hugges av, de opløser sig og finner
hverandre igjen. Harmonien i den plastiske masse kommer
i stand ved at formdelene støtter på og bekrefter hinannen
i overensstemmelser eller motsetninger. Mens Thorvaldsen
fortrinsvis brukte enkle motiver, og ofte som en kan se av
tegningene hans renset en oprindelig rikere opfatning til
fordel for «det edle enfold og den stille storhet», stiller Kai
Nielsen sig med forkjærlighet opgaver som byr på innviklede
447
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
