Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Albert Dresdner: Kai Nielsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kai Nielsen.
eller liggende stilling. Vanskelighetene ved komposisjonen
blev forhøiet derved at Kai Nielsen regnet med at skulptu
rene skulde sees fra to kanter utenfor og innenfor muren;
derfor gjorde han som ved Rasmussen-statuen, han stillet
gruppefigurene i motsatte retninger. Imidlertid opnådde han
bare at det plastiske billede blev kunstlet og helhetsvirkningen
forflyktiget. Den tvangsforestilling Kai Nielsen her arbeidet
under er så meget mer å beklage som de enkelte grupper
har en sterk plastisk kraft og er preget av en naturnær virke
lighetskjensle som man ellers sjelden treffer i hans verker.
Som motiv har han valgt det menneskelige arbeide; han
fremstiller de forskjellige håndverk og fullstendiggjør billedet
av borgerlig liv ved familiescener og fremstilling av festaftener
(en arbeider som spiller på trekkspill). Modelleringen er i
overensstemmelse med materialet bred og vektig; menneskene
han skildrer er robuste; alvoret som preger mennene og
kvinnene, opveies ved en rekke henrivende barnefigurer.
Mellem årene 1915 til 1921 faller de arbeider som jeg
regner for å være Kai Nielsens mesterverker: 1915 «Granit
pigen», 1916—17 kvinnefiguren for Klas Fåræus, 1918 «Leda
med Svanen», 1920 «Vandmoderen», 1920 «Leda uden Svanen» ?
1921 «Aarhuspigen». Til denne gruppe bør også henregnes
kvinnefiguren av kalksten fra 1910—11. I disse verker full
endes en utligning av de forskjellige formforestillinger. De
er opfattet rumlig, men bare forsåvidt som den rumlige dybde
overalt er følbar og plastisk tydet.
Alle disse verker krever plass i del fri rum, krever å ta
del i dels liv uten derfor å opløse sig i det. Ti Kai Nielsen
holder fast ved billedhuggerverkets sluttede karakter, og i för
eningen av begge disse trekk ser jeg det egentlig karakteristiske
ved hans stil, den form han arbeidet naturligst med og som gav
de gunstigste resultater. Det lyktes ham ved dette å gi verkene
sine et sluttet billede fra forsiden, samtidig som de også fra
de andre sidene er fremstilt sluttet og levende; muligens kan
man opfatte delte som et forsøk på en syntese av den klas
siske og barokke form. Lengst i opløsningen av formen gikk
Kai Nielsen i de allerede nevnte småfigurene av bronse; her
er stillingenes umiddelbarhet øket ved selve rummets lek. De
to Leda-figurene og «Vandmoderen» er verker som viser at
kunstneren stod helt frigjort overfor opgaven. I «Leda med
451
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
