Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Trygve Tveteraas: Publikum i åttiårene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Trygve Tveteraas.
ser nogct vakker! ? Hvorfor blev man forarget og indignert
over disse billeder? Reaksjonen mot den naturalistiske kunst
er ikke noget isolert norsk fenomen; overalt i Europas
byer og land motte den naturalistiske kunst motstand hos
publikum. Ikke minst var dette tilfelle i Frankrike, i Paris.
Zola forklarer det her som publikums lyst til å le av alt som
er nylt og originalt. Det er bare latter, der ligger ingen
overbevisning bak; når man har ledd en stund, ender man
med å anerkjenne.
Men hos publikum i Kristiania var der ikke så meget
latter, som indignasjon og förargelse. Der var ikke humør i
motstanden. Der lå tydelig nok alvorlige motiver bak den.
Det er derfor én ikke kan nøie sig med Zolas forklaring.
Det gjelder å finne en overbevisning, et kunslsyn hos disse men
neskene, for å kunne forstå deres handlemåte og deres affekter.
Men ulen tvil har Zola rammet en del av saken, ja kan
skje den viktigste. Han forutselter nemlig en viss konserva
tisme hos publikum, en viss uvilje mot alt som er nytt, rett
og slett fordi det er nytt og uvant.
Hvad spesielt publikum i Kristiania angår, så må man
huske på at dette var i årene før riksretten, det var nemlig
i begynnelsen av åttiårene at motstanden mot naturalistene
var sterkest. Redaktør Friele mente at Sverdrup stod bak
naturalistene, og når Friele mente det, så blev det den of
fentlige mening. Og helt grepet ut av luften var ikke delte.
Likesåvel som kjernen av publikum var høiremenn, likeså sik
kert var de fleste naturalistene venstremenn.
Men konservatisme er ikke bare en uvilje mot det nye,
likeså meget er den ofte en kjærlighet til det gamle, til tra
disjonen. Det norske publikum var i sin tradisjon og smak knyt
tet til malerne av diisseldorferskolen. Det karakteristiske ved
dusseldorfernes billeder var blandt annet den brune farven.
Dette var den eneste farven publikum godtok i nogen større
grad, den måtte alltid være den dominerende i et billede.
Men naturalistene stillet blått, grønt og rødt ved siden av hver
andre på lerretet. Publikum reagerte. Dette var ikke kunst.
Det viktigste ved dusseldorferne var forresten den nitide
behandling av alle detaljene i et billede. Ättiårenes publikum
hadde en egen evne til å nyde disse detaljer. Overfor et bil
lede av Gude, «Fra Krislianiafjorden», mente en kritiker at
514
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
