Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Ronald Fangen: Aldous Huxley
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ronald Fangen; Aldous Huxley.
«Den perfekte personlighet er den hvor alle psykologiske
elementer blir tatt i betraktning og utnyttet. Intet i en slik
personlighet blir undertrykt, eller bedre (eftersom et sinns
element like lite kan undertrykkes som et legemlig organ)
ingenting blir forvist til en lavere sfære eller puttet ned i
bevisstløshetens mørke»:
Huxleys skildringer av tidens mentale miljø går ut på å vise
hvor dette miljø er hemmende for opbygningen av «den per
fekte personlighet». Han er besjelet av den blankoiede
druhet som hos de nye engelske romanforfattere i en slags
soningslrang for gammelt uvederheftig lyssyn og skjonnmaleri
har skapt en dyster mistillit til mennesker og företeelser, som
har et preg av monomani og som kan komme til å gjøre
denne periodes diktning like fortegnet som den gamle.
Men hos Huxley er det hele korrigert av det humani
stiske ideal som foresvever ham, det modige menneske som
ikke nærer angst for sig selv, fordi det er veltrenet og vet
det kan mestre sig selv. Det er forsåvidt hos ham som hos
den nevrasteniske Robert Graves et ideal fra de engelske
sportsplasser . . . Og i hans kyniske skildringer, i det veldige
billede av moralsk oplosning, mental sammenhengsloshet,
gigantisk humbug og panikkslagent hykleri som heter «Point
Counter Point» er der ingen lysten henrykkelse over elendig
heten, men desto mere av en bitter lengsel, som gir skildringen
et hemmelig skjær av blyg og ufordervet ungdom: the
perfect personality, the balanced man.
Så lenge denne lengsel er drivkraften i Huxleys rastløse
intellektuelle virksomhet vil han ikke bli en av de moderne
golde intellektualister, han vil ha et centrum og slippe å dele
Philip Quarles’ ørkesløse skjebne. Og mere enn det: så lenge
har han store utviklingsmuligheter både som menneske, dikter
og meditator. Så lenge, men ikke lenger, han har den dode
lige fare like innpå sig (og det gjelder nogen hver) for
den ukorrigerte intellektualisme, det vet Huxley like godt
som Rampion, den er et skinnliv, en kalket grav. En molle
som maler tomt.
Ronald Fangen.
560
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
