Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Camille Vergniol: Pierre Laval
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Camille Vergniol.
kjenner så godt til men som er fremmede for fornuflen. Pré
sident du Conseil, det vil si: regieringschef, innsatt som an
svarlig for et stort lands velferd, som efterfølger for en
Waldeck-Rousseau, en Clemenceau, en Poincaré, en Briand,
ja endog en Herriot og en Tardieu, jeg vil ikke akkurat
si at den samme offentlige mening forkastet tanken, men den
var ikke egentlig forberedt på det. Det inntrykk begiven
heten vakte kan formuleres omtrent slik: «Jaså, forresten
hvorfor ikke? Man får se . . . . Men allikevel?» Man
vil ikke her kunne opdage nogen begeistring eller nogen levende
godkjennelse; men man vil heller ikke kunne si at det var
forbauselse som fulgte på skuffelse.
Sant nok: Det så ikke ut til at Pierre Laval fylte de
mål som den offentlige mening, vanen og en viss fordoms
fullhet krever av en regieringschef; opgaven syntes å overstige
hans krefter. Han har hverken store evner eller nogen dypere
kultur; alt det han har, har han erhvervet seiv. Født i fat
tige forhold, noget som i Frankrike aldri skader, men som
heller ikke er nogen übetinget fordel, utviklet han sig ved en
slags intellektuell sparsommelighet. Han brukte sin fritid til
å lese og lære, til å utvikle sig og komme sig frem. Det er
som når andre sparer penger for å komme sig i været. Denne
sparsommelighet som er felles for hele Frankrike går for å
være særlig fremherskende i Midt-Frankrike, i den sterke
Auvergne-rasen; herfrå stammer monsieur Laval. Fra denne
rasen har han sitt runde hode, sin brune hudfarve, sine brede
skuldrer, sine sterke armer, denne livskraft uten eleganse,
dette utseende som minner om en småhåndverker, kontorist,
småkjøpmann, en mann runnet av jordbundne folk og
jordbunden seiv, en mann som nøiaktig kjenner tidens
verdi, arbeidets verdi, tålmodighetens verdi, chancens verdi
når man bare formår å gripe den og holde den fast.
Uten eleganse, men ikke uten bøielighet, uten finesse,
uten underfundighet —og for å si det like ut, ikke uten en
viss sluhet. Sluhet? Det innebærer da alt det jeg har sagt:
bøielighet, finesse, underfundighet. Men det er også noget mer.
Det er kunsten å kalkulere og ta øiemål av en situasjon, å
kjenne styrken og svakheten hos enhver, hans behov og hans
feil, smigre eller bruke ham; kunsten å aldri spille for høit,
eller gjøre for forte trekk, kunsten å forutse motgang, hindring,
602
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
