Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Harald Beyer: Høstens norske skjønnlitteratur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Høstens norske skjønnlitteratur.
affektert vrøvl som heter «Votan» blev opført for måpende
turister under merket norsk vare, og det endte får vi
håbe med den diskusjon som førtes om nogen «stygge»
bøker. Der blev enda talt om konfiskasjon, mens på den
annen side forsvarere for Stenersens og Karo Espe
seths produkter opløftet hysteriske hyl og trakk paralleller
med Ibsen, Kielland, Garborg og Christian Krohg.
Det er ikke fristende å være overkikador, og heller ikke
fortjener ovennevnte bøker nogen stor plass i en kort kronikk
som denne. Men da de har inntalt en viss plass i disku
sjonen, bør her kanskje sies nogen ord. Naturligvis er kon
fiskasjon et motbydelig middel; nytteløst er det også. Men
burde disse bøker være utgitt? Vanskeligst stiller spørsmålet
sig med hensyn til Stenersens bok. Visstnok trenger en
ikke å være nogen særlig snerpet spissborger eller mosegrodd
moralvokter, men bare en smule normal, gudbedre, for å
finne enkelte av bokens noveller perverse og kvalmende.
Men på den annen side kan det ikke nektes at boken be
tegner noget nytt forsåvidt som den er det mest rendyrkede
eksemplar av norsk ekspresjonisme. Spørsmålet blir da til sist
om boken røber talent. Nu kan det også vanskelig nektes
som fremhevet av flere at en novelle som «Vega» eller
den fornøielige kjøretur er talentfullt gjort. Men dersom
kunst krever koncentrasjon og stoffets innordning under en
fantasifull plan, så er boken for de fleste novellers vedkom
mende helt ukunstnerisk. Mot Karo Espeseths bok kan
der vanskelig reises moralske innvendinger, dersom en ikke
tar anstøt av behandlingsmåten. Bokens hovedmotiv, at krigen
har skapt sadisme og den psykoanalytiske skildring av hvor
dan denne perversjon kan helbredes, må da kalles patent
moral. Men det sørgelige er at hele historien både i form og
innhold virker som lesefrukter. Formen er en slett efter
ligning av tysk ekspresjonisme, slik den griner en i møte fra
utallige tyske tidsskrifter, en slags prosa ordnet som vers, og
innholdet er en rett fantasiløs gjengivelse av tyske krigs- og
efterkrigs-skildringer. Denne boks verdi står i omvendt for
hold til dens pretensiøse utstyr. Den burde ikke være ut
kommet på et høit anselt forlag.
Legger en øret til, kan en muligens opfange en undertone
i tidens livlige diskusjon om bøker. Det forekommer mig at
607
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
