Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Harald Beyer: Høstens norske skjønnlitteratur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
I Sig ui d Hoels «En dag i oktober» ligger eks-
Høstens norske skjønnlitteratur.
Sigurd Christiansen inntar nu den plass at han har krav
på streng kritikk; derfor nevnte jeg dette. Men til gjengjeld
er der også meget godt å si om romanen. Vidunderlig er den
nøkterne begynnelse. Sakte glir en inn i handlingen. Ypperlig
er hele problemstillingen: Hvad er mot? Diskret og nydelig
er forholdet mellem Berger og frue tegnet, hennes hemme
lige mistanke, fint vennskapet mellem Berger og den døde
Kvislhus med den lyse luggen, ikke mindre fin barnepsyko
logien. Det er en suggererende bok, som ofte bringer en
Dostojevskis navn på leben, og levende i detaljen. Hvor er
det ikke fint, dette at utropet: «Du tør ikke skyte!» forvandles
til: «Skyt om du tør!» Og nu stilen? Den har den enkle
skjønnhet som bare stor kunst kan opvise.
Det er et dypt slektskap mellem denne roman og dra
maet: «En reise i natten», en indre likhet som karak
teriserer forfatteren. Først og fremst i den fanatiske rett
ferdighetsfølelse som går på tvers av menneskers dom,
Dernæst i den likeså fanatiske logikk som fører hovedpersonen
til springbrettets ytterste rand, ja får ham til å miste virke
ligheten under føttene. Men likheten mellem disse verker
ligger også deri at de i nogen grad innsnevres mot slutten,
kjører inn på et sidespor så å si. Visstnok er Nils Brus selv
mord langt bedre motivert enn Bergers helbredelse. Men
også dramaet er best i begynnelsen, de to første aktene.
Her er den likhet med Ibsen som mange har talt om,
sterkest, i replikkenes tyngde, i deres dobbeltbunn, i den
tilbaketrengte kraft og angsten i utbruddene. Men i grunnen
er også Nils Bru en skikkelse som er Ibsen verdig. Da han
skyter sig for å redde Wadlers billede i sønnens sjel, er han
en Gregers Werle som har innsett at folk trenger livsløgnen.
Dette er ikke sagt for å fråkjenne dramaet originalitet.
Den er stor og ekte nok. Særlig synes den mig å ligge i den
tanke at drapet av Wadler mister sin indre mening for Nils
Bru efter at Inger har vist sig ikke å svare til hans ideal
billede av henne, i den paradoksale logikk at han nu føler
sig som simpel morder. Derimot er Ingers skikkelse noget
uklart tegnet. Er det forfalterens mening at hun bare er en
almindelig, litt tarvelig pike? Eller mener han at også hun
har et indre verd som gjør henne tragisk?
609
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
