Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Harald Beyer: Høstens norske skjønnlitteratur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
42 Samtiden. 1931.
Høstens norske skjønnlitteratur.
holdning. De to bøker er også vidt forskjellige i sin skildring
av nybyggerne. Hos Sandemose er de rotløse, i grunnen sjø
menn som går i land alle sammen; de har nybyggerpreget
enten de er hollendere, svensker eller nordmenn. Hos Røl
vaag er de bundet med tusen rottrevler til hjemlandets jord.
Hans bok er som de tidligere et verdifullt bidrag til
norsk folkepsykologi. I synet på Amerika, enten det nu er
Kanada eller Statene, er de derimot forbausende like. Hos
begge er frasen om «the land of the free» romantisk lærer
innesludder. Hos begge skildres intoleransen, overtroen og
den åndelige forllatning. Rølvaag setter disse fenomener i for
bindelse med politikken: «Om politikk trettet de til svetten
randt det hørte hverdagen til. Like ens med avling og
priser og andre økonomiske forhold. Aldri selvstendig, men
efter klart opstukne partilinjer. Utenom denne kretsen hadde
teologien ordnet alt til evig tid.»
Også islendingen Kristmann Gudmundssons bok
«Den blå kyst» betegner en verdifull tilvekst for norsk
litteratur. Den er litt glosefattig og virker nokså romanaktig
på slutten. Men hele første halvdel med dens inntrengende
barneskildring og den intense naturfølelse, skildringen av
kattekadaveret i elven, sauene som svømmer iland fra skjæret
og kjærligheten mellem Hakon og Eialin, alt dette er ekte
diktning. Boken har flere høidepunkter enn «Sigmar» som
utkom ifjor, men er mindre helstøpt.
Flere av årets romaner, Hoels, Hulda Garborgs og Alf
Schjelderups, er i grunnen løst sammenbundne noveller. Der
imot er det forbausende få som dyrker den rene novelles
fornemme og krevende kunst.
De fleste av stykkene i lyrikeren, grubleren og satirikeren
Arnulf Øverlands samling «Gud plantet en have»
er heller ikke noveller i strengeste forstand. De mangler i
nogen grad beretterstilen, den som vidner om forfattergleden.
Eller de er stundom dunkle fabler og legender; de
siste er forresten de beste. Det er kanskje underlig at Øver
land som skriver så vidunderlig gjennemsiktige vers, er så
full av gåter når han skriver prosa. Men også hans prosastil
617
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
