Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Harald Beyer: Høstens norske skjønnlitteratur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
I en avmektig strimes
visnendc sol du nølte,
Harald Be}rer.
jevningen mellem han Mattis, han Samson og han Goliat
som må vike for vår venn og storebror Jesus Krist.
Det forteller om norsk lyrikks allsidighet at den har
diktere av Sven Morens type samtidig med en Gunnar Reiss-
Andersen. Også han har samlet en del dikt fra forskjellige
tider riktignok bare 10 år. Det har vært sagt om Reiss-
Andersen at han har hevet leilighetsdiktningen til stor kunst.
Og det er riktig. Dikt som prologen til «De Unges Forbund»
eller diktet til 2nen september er makeløse. Dikteren er åndrik
og paradoksal, og han har lært versets kunst til fullkommenhet.
Men det hans dikt mangler, er den personlige stemning. En
får aldri øie på dikteren bak ordkaskadene. Hvis det går
an å skrive objektiv lyrikk, så har Reiss-Andersen gjort det.
Og så er det én ting til: Hans dikt mangler landskap. Disse
egenskaper er det som tross formens mesterskap stiller
hans diktning under det beste i nyere norsk lyrikk. Men,
som sagt, hans versifikatoriske evne er blennende, og det er
alltid en nydelse å lese hans dikt halvhøit for sig seiv:
Det var som en svunnen times
fjernhet din panne kjølte.
stod et sekund som du lyttet,
så svandt du i gatens sving.
Jeg stod der med hånden knyttet,
knyttet om ingenting.
Det som er hovedcharmen ved Wildenveys lyrikk,
er dette at her er alltid dikteren personlig til stede. Når han
iår atter utgir en stor og rikholdig diktsamling «Høstens
lyre«, må en igjen forbauses over hans åres utømmelige
rikdom. Og som alltid lever og ånder dikteren i versene, i
deres muntlige tone, i föreningen av smil og tårer, av spott
og fromhet og grublerier. Dermed er det ikke sagt at alt
når like høit. Hans polemikk mot teologene blir ikke sjelden
trettende og er slett ikke alltid dypsindig. Først når han
klær sin spott i billeder, sin bitterhet og sitt selvforsvar
som i «Ridderen og trotjeneren» kommer polemikeren i
Wildenvey på høide med hans lyriske jeg. Yerdifullest synes jeg
de diktene er som han har samlet under betegnelsen «St. Au
gustins tårer». Der kan han gi oss sublime strofer som denne:
620
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
