Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
98
GÅDENS LØSNING
Det ble funnet et stykke rek-ved på isen. Det var åbenbart en
slags furu, vel helst drevet hit nord med „Golf-strømmen" fra
Amerika, tenkte jeg først. Men ved nermere eftertanke syntes det klart
at det var kommet med isen fra Sibirien, lik så meget ånnen rek-ved,
som kommer til Grønland.
Det var all denne rek-veden som kanskje mest av alt bragte mig
til den sikre overbevisning at det er en stadig drift av isen tvers
over Pol-havet fra havet nord for Sibirien, og som fortsettes her i
den Øst-Grønlandske Polar-strøm, og jeg kom videre til den
overbevisning at denne is-driften kunde nyttes til en ferd over dette
ukjente havet.
Ut på dagen gikk vi igjen ut av isen og seilte nordøstover i slakk
is, for å forsøke lengere nord å komme in i isen vestover. Vi
prøvde gang efter gang, men det lyktes ikke, den var for tett.
Om kveilen var det igjen klar solnedgang, men ingen sel å øine.
Natten er blit lys nu. Solen går ned efter kl. 9, og mens den
så går runt nordenom unner is-rannen, er nordhimmelen et
stråle-bad av farver, snart lys av gjenskinnet fra isen, snart mørkere over
åpent vann, snart rød av solgløden, snart mer gul, hvor det røde
blanner sig med sne-lyset. Nogen låve purpur-skyer med gull-kant.
Høiere op blekt grønt over i rummets bleke blå.
Runt om driver de hvite flakene på den blanke mørke
vannflaten. Nær ved har de former og farver, snart over i grønt ned
gjennem vannet, snart over i blått i kanter og kløfter; på nogen
steder ultramarin i de dype hulene som sjøen har ett in unner
kossene.
De er så uvirkelige, så sarte og rene disse farvene.
Men inover er den endeløse hvite vidden av drivende is — og
utenfor den endeløse, mørke havflaten.
En enkelt is-måke ror frem med lette vingeslag gjennem det store
lyse rummet, en blå-måke svever langt borte, en hører den
langtrukne, vemodige fløite-tonen. Et stort, svart selhode dukker lydløst
op på den blanke vann-flaten, glaner med runne øine på skuten,
så rettes snuten til værs og det glider like lydløst unner igjen.
Det er ensomhetens store strøk. Alt menneske-verk blir borte
som skibs-råken i isen.
Mandag formiddag, 17. april (obs. 73° 25’ n., 11° 20’ ø., —6° C.
vinn NNV.) ble det mellt en flokk „hann-sel" på isen, og nu ble
det liv ombord. Alle var ivrige med å gjøre sig ferdig til „fall". Så
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
