Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
116
UNGFANGSTEN
f. eks. når en hopper fra flak til flak. Til å slå ihjel selen bruker
en mest den lange piggen, som slås in i hodet på den.
Ungene blir slått i hodet med hakken, blir straks flådd; en tre
fire skinn (og medfølgende spekk-lag) blir lagt oppå hverandre, blir
rullet sammen med hårene ut, bunnet sammen med dragsterten, og
så trukket til skibet, eller hvis dette er for langt unna, blir de trukket
sammen i hauger på flakene. Haugene blir merket med skibets
flagg, og blir hentet av båtene eller av skibet selv, så snart isen
slakner så det blir fremkomst. Karene trekker skinnene gjerne i
hverandres spor, for å få glatt vei, så skinnene glier lettere.
Det gjeller å arbeide fort, og i hastverket tas det nok ikke altid
så nøie om ungene er slått helt døde før de blir flådd. Det påstås
at den flådde sel-skrotten stundom kan levne til igjen og gå i
vannet. I det hele er det vel en hånntering som ikke virker foredlende
på mennenes følelsesliv.
At det er store mengder av sel som kan ligge tett sammen i
denne „ungfangsten" vil en forstå av de ovenfor nevnte lastene som
ble tatt på omkring ti dager av de forskjellige skutene i april 1882.
Året efter (1883) ble det av de norske fangst-skutene fra
Syd-Norge fanget omkring 121.000 unger og gamle sale-sel.
Med Svend Foyns seilskib „Elieser" ble det i 1858 slått 16 400
sel på fem dager.
Isens utbredelse og is-forhollene i det hele i dette hav veksler
meget fra det ene år til det annet, og er for en stor del avhengig
av vinn- og vær-forhollene.
Sale-selens store yngle-plass i Jan Mayen havet kan derfor ha
meget forskjellig beliggenhet, og to år er omtrent aldrig like. Det
ene året kan isen strekke sig langt øst, og da vil gjerne
yngle-plas-sen (den store „ungfangsten") ligge langt mot nordøst (det er
„øst-sel"). Et annet år kan det være meget mindre is, is-grensen ligger
langt vest og selen samler sig da nærmere mot Jan Mayen eller kan
endog drive med isen sydvest for den (det er „vest-sel").
Mange år er det en vel utviklet Is-odde, og en stor, tydelig
Nord-bukt, mens i noen år synes denne odden, og bukten nordenfor, snøtt
nok å forekomme. Slik var det f. eks. i 1882, da vi var der. Det
var ikke det året lett å overbevise sig om „Nord-bukta"s eller <
„Bayis-bukta"s virkelige tilværelse, enda så meget vi pløide nord og
syd gjennem isen. Det året viste det sig da også at „ungfangsten"
lå meget lenger nord og øst enn i noe annet kjent år.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
