- Project Runeberg -  Skolemesterens optegnelser /
175

(1890) [MARC] Author: Peter Rosegger Translator: Ingeborg von der Lippe Konow
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

175

Sod-Bartelmei tænkte sig længo om. Endelig
sa han: „Saa I vil være som en eneboer i
ørkenen, og saa skal jeg være den ravn, som bringer
Jer brød?"

Jeg forklarte ham da, at føden haabede jeg at
kunne skaffe mig selv, men at jeg jo trængte klær
og andre smaating, og at jeg vilde se at betale ham
af det lille, jeg havde.

Saa lovte han at hjælpe mig. Men jeg maatte
love at gi ham en haandsrækning igjen engang, og
kanske en underlig en. Han havde ogsaa sine grejer.

Saa forlod jeg kulbrænderhuset, og Bartelmei
førte mig dybere og dybere ind i vildmarken. Helt
op i fjelddalen kom vi; der hersker bare urskogen
og de vilde klippevægge. Der likte jeg mig. I en
bortgjemt hule, hvor der risler en bæk forbi, flyttede
jeg ind. Her i fjelddalen stod der et trækors, som
et fortabt skogmenneske vel maa ha rejst der i sin
tid. Det *blev mit forsoningsalter. Et, kors uden
frelser, som jeg før havde holdt op for de betrængte
sjæle, det var nu endelig biet mit eget.

Og saaledes, unge ven, har jeg nu levet i
ensomheden og har arbejdet sammen med urtegravere
og begskrabere. Og saaledes er aar efter aar gaat
hen. Om mine savn vil jeg ikke tale, værre var
den stadige følelse af ensomhed, og længslen efter
mennesker har ofte pint mig usigelig. Blot den
tanke, at forsagelse er min bod, har været min trøst.
Ofte gik jeg ud i dalene, hvor menneskene bor
sammen i fælles hygge. Jeg styrkedes ved
bevidstheden om deres samvittighedsro og tilfredshed, og
saa vendte jeg tilbage til den evig ensomme
fjelddal, til min hule og til det stille kors paa stenen.

Men kampen i mig blev større og tyngre
istedetfor mindre, og undertiden spurgte jeg mig selv:
hvad er vel livet i slåp daadløshed, hvormed man

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 20:16:13 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/skolmester/0177.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free