Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
I IS OG SKODDE NORD FOR SPITSBERGEN
189
Neste dagen (17. august) fremdeles samme vær omtrent, med
skodde om morgenen. Men utover formiddagen lettet det noe, så
vi fikk se fjellene innenfor Ren-Iannet. Vi var alt forbi det, og vi så
inover mot Red Fjord og Norsk-øene. Da vi nu var i klart vann,
kunde vi sette motoren i gang, og gikk vestover, men møtte snart
isen igjen i tykka; kunde ingen vei se.
En må minnes oldtidens forestillinger om verdens ytterste strøk
i nord hvor alle grenser utviskedes, og alt fløt over i hverandre.
Efter Pytheas fra Massalia skulde der jo hverken være særskilt
lann eller hav eller luft lenger, men en blanning av disse, hvori
lann og hav og det hele svever, og som hverken er gangbar eller
seilbar. I middelalderen ble det til det levrede hav, som en aldrig
kom ut av, når en først var kommet in.
På alle kanter finner vi is, som dukker ut av tåken. Vi går på,
ferdig til øieblikkelig å slå akterover, om isen med ett skulde bli for
tett for gjennemgang.
Underlig fornemmelse å gå slik gjennem denne tåke-verden, med
øiet spent for å se flakene begynne å skimte hvitt i den grå massen
forut. Så „loffe litt«, så „Steady", så „Falle" — „Steady" — „Falle
mer" — „Steady", igjen „Loffe" — „Steady — „Loffe igjen" —.
Endelig blir det rummere mellem hvert flak. Så forsvinner de
ganske, og vi synes å være i helt åpent vann. Nu lysner også
skodden, vi ser mer og mer sjø omkring os, intil vi skjærer frem
for motoren og en bra bris over det blå hav.
En tett tåke-banke i syd, men over banken begynner
fjell-top-pene å stikke op, intil vi endelig kan se meste-parten av lannet, helt
vestover til Amsterdam-øen.
Det er ingen is å øine i nord, og vi setter kurs nordvestover, i
håb om kanske denne gangen å nå lenger nord mot vort
etterlengtede dyp, enn vi gjorde her for nesten to uker siden.
Vel klokken 7 om eftermiddagen er dybden enda ikke mer enn
173 meter. Ved peiling av fjellene i lann kan jeg omtrent bestemme
plassen, skjønt kompasset er forbistret døtt her. Vi skulde være vell
22 kvartmil nord for lannet.
Jeg holt nu mer mot NNV, men kom snart til iskanten; den
strakte sig mot nordøst. Vi fulgte en bukt som gikk in igjennem
så langt vi kunde se — og ut på kveilen nådde vi bunnen av den.
Her var dybden 455 meter. Vi- var altså utenfor eggen av den
grunne kystbanken (sokkelen), og tok en stasjon (nr. 40).
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
