- Project Runeberg -  Det svake kjøn /
259

(1924) [MARC] [MARC] Author: Nini Roll Anker
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

259

nu var hun alene. Tankene han tænkte, naar han sat
faamælt ved maaltidene, læsningen hans ut over
kvelden, arbeidet hans i menigheten stod ind mot hende
lik en sjø som vokser. Sommetider blev røsten hans
inde paa kontoret høi og heftig — uten at høre
ord-skil, skjønte hun han var i strid med nogen. Ofte var
de mørke aarene ved tindingene synlige naar han kom
ind til hende. Og han gik frem og tilbake over gulvet
i stuen, strøk sig gjennem haaret med begge hænderne,
skjøt frem læben . . De brede skuldrene lutet . . . «Er
det noget, Augustin?» spurte hun og fik det travlere
med sømmen. «Ikke mer end vanlig —» svarte han.
Hun visste det — det var menneskenes ondskap og
synd, hjertenes haardhet, menighetens gjenstridighet, de
unges letsind. Det vanlige . . . Graaten kom i halsen
paa hende — hvordan skulde hun nogengang kunne
række op til byrden og lette for ham, hun? Hadde hun
tænkt det? Langt borte husket hun sig selv, alt hun
hadde haabet og drømt den første tiden paa øen — og
i kirken, naar hun saa de andre graate . . . langt borte
som tvertover en sjø, borte i et andet land. Hun var saa
træt, hun kunde knapt holde hodet ret.

En dag stod hun inde i soveværelset og la nystrøkne
barneskjorter ned i kommoden, hvor det andre
smaa-tøiet laa færdig i bunker og ventet. Pusten gik fort
over læbene, de var hovne og sprukne som efter lang
vandring i tørke og solstek; det plaget hende at staa,
blodet sprængte ned over mot knærne, og føtterne var
hovne — hun hadde laant Gunhildes tøfler . . Ryggen
var blit vek det sidste, liksom den ikke kunde greie
altsammen længer — hele kroppen kjendtes underlig

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 22:54:10 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/svakekjon/0271.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free