hadde lært noe. Hvert menneske har sin verden og den skal de få ha i fred. Var Justs en annen enn min, var den ikke ringere for det. Jeg skulde bli trygg hos ham med mitt; og jeg skulde ikke bryte noe av hans ned. Å, var det så lett å leve som å tenke! Jeg kjente ham ikke, jeg hadde ikke kjent ham nok — ikke ham, ikke mig selv heller. I det hadde Gabi rett. Just var sterkere enn jeg visste; jeg var svakere. Hans verden var ferdig og uinn- tagelig; min var det ikke. Han gikk ved siden av mig og hadde opnådd; jeg ventet. Vi gikk ved siden av hverandre disse første årene, men vi møttes ikke. Og det var mig som ikke greide det. Just er ikke «almindelig»s, i det hadde Gabi urett. Han er ekte og hel, han er sig selv hvert minutt, — hvor mange tør være det? Men han har temmet styrken i sig, han lar ikke innfall og følelser råde, han har en vilje som styrer alt. Har han det ondt, tier han; har han det godt, deler han det med oss alle. Jeg kan telle de gangene han har vært utålmodig med mig — så få, så få. Den natten han vekket mig, det var om vinteren det siste av de to årene. Jeg hadde skreket i søvne og skremt ham igjen. Han tok hardt i mig, sa jeg måtte slutte med dette, han trengte søvn, han som hadde sånn lang arbeidsdag; jeg måtte få tak i brom, jeg måtte ta noe og få orden på nervene 13