utenfor kontoret og hjemmet, jeg vilde unne ham den. Ventingen blev lang. Jeg stod ved vinduet til slutt, hadde rullet op gardinet, så ut over byen med de rette gatene og radene av lysstolper og rekkene av likedanne hus; og ytterst mot natt- himmelen silhuetten av fabrikkene — gnister og sommetider blå lue op fra de høie pipene. Jeg hadde alltid kjent mig fremmed her, ja, jeg hadde kjent noe fiendtlig i mig mot denne ferske byen. Jeg bar ennå på billedet av barndomshjemmet vårt inne i mig — de gamle, trange gatene, den uregelmessige bebyggelsen og så plutselig parken med de store, deilige trærne. Fars universitet med søilene, akademiet, hvor Gabi hadde lært å tegne, museet med karyatidene foran inngangen, arkivet, hvor jeg selv hadde sittet i tre år bak de støvete rutene og registrert håndskrifter, og fortapt mig i brever på gulnet papir. Det var der jeg hørte hjemme. Der lå Helles lave, grå hus bak syrinene, der lå vårt eget fordums hjem med altanen ut mot elven. Der levde mennesker som far og Gabi, videnskapsmenn og kunstnere; der levde stille, fromme folk som Justs foreldre, kjent og æret av alle håndverkere i byen. Der sang studentene i parken vårkveldene. Nå stod jeg og lette med øinene efter gaten og huset, hvor jeg visste Just var. Og med ett merket jeg alle lysene der nede fra så på mig med noe nytt 20