le — så rar var han, så ulik sig — han lignet en skamfull gutt. Mamma var kommet. Hver dag i besøktiden satt hun hos mig. Maya og fru Andersen så meget på henne fra sengene sine. Nudelig, sa Maya hver dag når vi blev alene igjen — gud hvor nudelig hun er, den moder din. Å, det skjønne hår. — Jeg sa mamma farvet håret, men at det hadde vært sånn, og vakrere også, før det blev grått. Ja, mamma var pen, pen hele veien — hodet og hendene, den elegante skikkelsen, de små føttene. De blå, urolige øinene hennes hadde ennå glans, kinnene fikk en fin rødme, når hun snakket om guttene «våre». Noe var gått i opfyllelse for henne, en gammel skuffelse var sonet, «vi» hadde fått sønner. Hun var kjærlig mot mig, klappet mig, strøk hånden min. Og med den forte, klingre røsten snakket hun om alt som nå kunde hende: guttene skulde trives, bli høie og kraftige som far — offiserer kanskje, med utmerkelsestegn på brystet i hvert fall. De skulde sørge for at slekten ikke gikk i glemme, den ene av dem skulde ta vårt familie- navn — jeg kunde få flere, Just måtte ha råd til å ofre litt for sønnens berømte morfar. Den mørke lignet dessuten alt på ham . . . . Og hun gikk fra seng til seng, hun så på Mayas deilige gutt og på skomakerfruens lille pike, hun jevnførte dem med «våre», som hadde de peneste 52