som skulde føde, kanskje i denne selvsamme timen, til alle dem som stod midt i barneflokken sin. Jeg vilde sprenges av fryd — jeg var blitt en av dem, jeg var utvalgt, jeg også kunde gi kraft til det veldige, som er jordens liv — jeg var med. Jeg tenkte på markene som grønnes under men- neskehender, på hjemmene som reises av dem — på blomster, frukter og dyr, som vernes av dem. Flyene, automobilene, maskinene som skapes av dem, blev kjære for mig, som de var det for Just. Alt vakkert kom til mig, sett og lest, malerier og dikt, gavene jeg selv hadde fått og som skulde bli barnas. Og jeg lå og tenkte på kvinnenes innsats — som et spinn av usynlige, men å så sterke tråder syntes jeg den var. Uten den ingen verden. Hus- stellet, barnestellet, barmhjertighetsarbeidet — alle tusenene i hjemmene, på sykehusene, i fabrik- kene, på kontorene, de var nær mig, de hadde håp og lengsler som mine, vi var en søskenkjede, og vi bar jorden på skuldrene våre og eide stjer- nene over oss. Jeg bad de nettene. Bad til selve livet, om styrke og evne til kallet, så jeg en dag kunde få sitte som gammel og ferdig og se barnas liv folde sig ut, lik nytt løv på treet, som skulde suse alltid større, alltid rikere, med mer godhet og kjærlighet og skjønnhet. Vite at så liten jeg var, hadde jeg vært med på det store ... . 56