og ta dem med hjem. Hun ser vantro på mig — og hun sier vel: det er ikke ingen fler blomster — og Just retter vel på henne: det er ikke flere blomster skal du si. Så speider jeg ut over slet- ten — det stutte gresset er gullig, det er lenge siden det regnet; den sommeren var het og tørr. Men jeg skimter noe blått langt borte, og Gry og jeg går dit blåklokken står. Vi er på landet. Sødmen ved det fyller mig, jeg drar inn den friske lukten av ingenting nesten, en luft uten smak av røk og sot. Jord og himmel, hvad skal vi med mer? Småfugl som kommer og reiser igjen — byen vet ikke om dem. Den første raklen, som sender det gylne støvet sitt med vinden — den første blomsten som åpner sig i skogkanten, byen er bedradd for dem. Å, det er på landet menneskene skulde leve, mennesker med barn .. . Da er det Gry sier: Det er penere blomster i haven vår, roser også. — Og har vi ikke fått vårt eget hus nesten? Bor der sammen med en eneste annen familie — har en halv have, som er vår alene. Barnevognen med småjenten vår har stått i den — henne måtte vi ikke kjøre ned i heis for å få henne ut i solen ... Vi plukker blåklokken, og Gry får den inn i knapphullet på kjolen. Så hører vi ropene og snur oss — se, dragen går til værs. Just springer med den, Otto springer, begge to holder de i den lange snoren. I iltre kast skjærer den mot vinden, ned- over, opover, — stiger, stiger. Ottos røst sprekker 60