en tindring innefra, som øker og glitrer til, så blikket kan kjennes som berøring. Jeg husker jeg lenge så inn i dem engang, da jeg ennå kunde ha henne på fanget. Og jeg kom til å tenke på læren om at sjelene våre vandrer tilbake til jorden, inn i nye legemer. Og jeg sa det til Just og spøkte: Vi har fått en gammel, klok kone i denne småjenten vår, Just, hun er mange hundre år. Han svarte det var sludder — svarte at hun var en selvstendig unge, at han satte stort håp til henne og egentlig forstod henne best av barna våre. Ja, hun var selvstendig, Gry. Hvor lenge det varte, mange år, før hun vilde leke med andre. barn. Gikk og stullet for sig selv, ute og inne — intens, full av sitt eget — skjuset ungene vekk, nærmet de sig og vilde røre lekene hennes. — Hun hørte på eventyrene, men hun var den eneste vantro av oss. Hun spurte hvorfor barna som gikk vill i skogen ikke tok trikken hjem? Da jeg sa det ikke finnes trikk i de store skogene, svarte hun: De kunde latt være å gå dit. Nærværende, alltid nærværende, i øinene, i hjernen. Det var slekten hun vilde høre om da hun blev større. Jeg syntes det var som lette hun medvitende efter sin egen oprinnelse. — Guttene interesserte sig lite for «familie» — tror det kom av mammas idelige opdagelser hver gang hun besøkte oss. — Du blir mer og mer lik 74