tror vi styrer skrittene våre .. . . Just var ute på reisen, den første som inspektør for alle fabrik- kene. Steget til inspektør . . . Barnas stolthet da de fikk vite det — Justs egen ordknappe glede — og alle planene våre! Vi kunde få et helt hus for oss selv nå, vilde vi — vi kunde reise langt i feriene, ikke bare op til den vesle stuen i skogen — vi kunde og vi kunde. For slik lønnet bedriften sig, så store var bestillingene og så dyktig var Just at gasjen hans var blitt fordoblet. Gleden var hos oss den eftermiddagen, hos oss fire tankeløse barn. Jeg husker den første sneen hadde falt natten før — nok til sneballkrig. Rød- kinnet, med fest i øinene hadde de alle tre kommet i hus, satt over leksene sine nede i stuen, men måtte idelig bort ti! vinduet, gløtte på gardinet, se på sneen. — Jeg hadde strømpekurven, satt og tenkte, det kunde vel gå an å la dem få være litt lenge oppe denne siste kvelden, før Just kom hjem. Vi hadde en pose med nøtter i skapet — vi kunde knekke nøtter og snakke om julen. Store ønsker skulde få komme på listene iår . . . . Og Otto kunde få hente ned delene til kikkerten og enda en gang få vise frem den underfulle mekanismen han holdt på med. Den dype lykkeglansen i øinene hans da .... Hans skulde få lage rebusene som Gry gjettet først av oss alle. Og Gry selv vilde ikke ha tid til å spise nøttene i feberen for å finne 82