det som flammet og blev til en brennende 1lue de timene. Daggry over riket som 'engang skal komme, var det! La ingen, la ikke min egen svakhet ta denne troen fra mig, ta min siste tilflukt fra mig! — Det var et veldig møte, veldig selv for dem som var vant til møter. Jeg vet det nå — den første gufs av stormen som skulde komme. Det hadde alt nådd noen få, noen enkelte sinn. Det varte ennå fem år før det brøt løs, men det stod menn foran oss på talerstolen den kvelden som ante hvad vi gikk i møte. De ropte til oss intetanende for å vekke oss.... Taler efter taler, først våre egne, siden de fremmede. Ord på mange sprog, men ord om det samme: brorskapets evangelium, solidarite- tens forkynning, varsler om seier for samholdet, for rettferdigheten. Jeg husker jeg lenge satt nummen, var ikke med, kunde ikke fri mig fra trykket av så manges nærvær. Rygg ved rygg, hode ved hode i lange rader foran mig, kvinner og menn, unge og gråhåringer. Hit var de kommet fra alle byens kanter, fra landet utenfor byen — hver eneste hadde sitt eget liv, som jeg selv, var lukket inn i gleder og sorger, satt side om side, men skilte som kloder, syntes jeg, og likevel hver enkelt et midtpunkt, punktet verden dreiet sig om. Da skjedde det litt efter litt noe inni mig også — umerkelig nesten, i førstningen svakt, Jik vindpustet som snur løvet på trærne, bøier kvistene 86