Vi var kommet noen skritt inn i den, på vei mot portierskranken, da en mann reiste sig fra en av de store stolene ved veggen og kom imot oss. Gabi bråstanset. Jeg kjente ham ikke igjen med det samme. Han var blitt tynnere, enda høiere enn jeg mintes ham, nesten hvit i det bølgete, tilbakestrøkne håret. — Han så ikke på mig, han så bare på henne, som stod målløs, bukket og sa: Go'aften, mitt navn er Uno Meyer. — Hun løftet den ene hånden, en liten lett rørsle, redd. — Er du — her? — Her har vært et møte, svarte han. — Har du vært på møtet vårt? — Meåd din tillatelse — ja, så han. Røsten hans var dempet, streif av skøi. — Ikke med min tillatelse, det vet du, svarte hun skjelv og fort. Og hun så vekk, stod enda et sekund urørlig, opdaget mig og sa: Dette er min søster, fru Helle. Vi går opp på værelset mitt. Han drøide litt, en uro flakket gjennem de store, gylne øinene. Beate blir med oss op, jeg skal være hos henne i natt, sa Gabi. — Vi stod tett inntil hverandre i den trange heisen. Jeg hvisket inn i skinnkysen hennes: Det er best jeg går hjem, Gabi. — Høit svarte hun: Nei, jeg vil du skal bli her, Bett. — Inne på det lille, firkantede rummet tok hun av sig yttertøiet. Ingen av oss så noe de første minut- tene. — Hotellet var nytt, alt i værelset var blankt og uerfarent. Det luktet lakk og teppe, og svakt fiol 88