omkring det usynlige. Skålen flammen brenner i. — — Som kirken representerer den helligånd for sine troende, sa han. — Gabi kastet trassig med hodet: Gjerne det. Enda du sier det med forakt. Et bluss inne i sig må menneskene ha, det har de alltid måttet! Først selve solen og stjernene, engang tilbad de dem. Tok tegn og varsler av dem. Så flyttet de på gudene sine, guden sin — blev selv gjenstand og mål for den guddommelige viljen. Helt til idag. Nå er en ny religion i emningen, Uno, troen på livet, på selve livet. På vår egen kraft til å skape lykke, fred, brorskap mellem menne- skene. — Synd du ikke er blitt prest, sa han. — Hun var like trassig: Nei, jeg er ikke blitt prest. Ikke kirketjener engang er jeg blitt i menigheten. Og hvis du vil vite det også, så piner det mig ofte at jeg er så liten blandt dem. At tegningen min blev så meget for mig. — Du «vidner» da i kunsten din også, sa han. — Jeg prøver, ja. Men det er ikke det viktigste når jeg arbeider — å få det til, for pokker! Og når jeg hører om dem som har gitt livet sitt for saken, som har sultet og levd hjemløse for den — når jeg møter folk som gjør det, da kjenner jeg mig nokså elendig, Uno. For jeg blir aldri annet enn en på siden, veien til å bli som en av dem er vanskeligere også for oss som bærer på denne kulturbøren. De har vondt for å få tillit til oss, de andre, som er kommet dit frie og ubelastede og så lykkelig uvitende. — Bry- 98