Gabrielle. Jeg tror — jeg tror det er din tro og hans og hennes og alle de manges tro som er den vesentlige, kanskje den eneste hindring for at menneskeheten kan komme til forståelse med sig selv og til fornuft. Jeg mener, og mener det til bunns, at kunde de menneskene som har makt, engang komme sammen for rolig å diskutere sine tvil, årsakene til den, da vilde det første skritt være gjort til fredens opdagelse. Vår tvil på hverandre, først og fremst, på naboens redelige hensikter, på ords verdi — tvilen på umuligheten av en rettferdig samfundsordning, tvilen på en «allmektig» gud. — Det vilde kunne føre til en fruktbar diskusjon, som kan hende vilde gi resultater. Tvilsmål kan disku- teres og defineres. Tro aldri. Som sagt. Maktene skulde møtes, brøt hun ut. Som hittil, — som bestandig. Toppen, diplomatene. Har det noengang ført til noe? Har vi ikke hatt nok resultater av det, nok elendighet, nok kriger? Fordi ingen makt noensinne vil gi avkall på mer makt! — Han svarte rolig: Jeg tenkte ikke politisk. Jeg tenkte for en gangs skyld utopisk, som du. Makten, den eneste nevneverdige, ligger ennå latent: hos hver nasjons ypperste, hos de åndelig best utrustede, hos eliten. Et slags olympisk overhus av slike menn — og kvinner. — Han smilte, som vilde han slette sine ord ut, og sa: Når vi altså fremdeles skal fable. Jeg fabler ikke, sa hun heftig. Og det er for- 100